Mot nord og Det gylne triangel, del 1

Denne posten skal handle litt om heroin. Men mest om det å være på reise i en del av Thailand for få turister er forunt å oppleve.  

 Vi befinner oss nå nesten så langt nord som det er mulig å komme i Thailand. Etter noen veldig flotte og begivenhetsrike dager i Chiang Mai – den største byen i nord – har vi lagt turen til Chiang Rai som er utgangspunkt for dagens ekskursjon. Chiang Mai viste seg som en by med en helt annen atmosfære og stemning enn Bangkok. CM er ganske stor, men veldig mye mindre kaotisk og bråkete enn timillionersbyen Bangkok. Det er også fristende å reflektere rundt den menneskelige atmosfære. Etter kort tid kan vi i alle fall si at førsteinntrykket er at menneskene her i nord er langt mer vennlige innstilt til oss vestlige (også kalt ‘farang’) enn det vi har opplevd de første ukene. Nå skal vi ikke påstå at vi føler oss direkte uvelkomne. Smilene sitter langt løsere enn de gjorde på Koh Phagnan, viljen til å kommunisere er høyere, og det virker som om turismen er en mer dynamisk del av hverdagen i nord enn den er i sør. Man skal være forsiktig med å gå inn i dypere analyser av hvorfor det oppleves slik. Men det er åpenbart at det er færre turister som legger turen hit. De fleste som drar til Thailand er solhungrige øyhoppere og kaster sine lange ferieblikk sørover i landet. Det er lett å forstå, men for oss som har så mye tid til rådighet, kan vi dyrke og oppleve mangfoldet.  Derfor er det lett å si at møtet med Chiang Mai og det høye nord har vært en stor berikelse. Det andre relativt udokumenterte teorien er at de turistene som faktisk velger å navigere seg vekk fra hvite strender og inn i fuktig monsunluft med bergensk regngaranti, er et reisesegment som søker en mer genuin ferieopplevelse. Og kanskje er denne delen av turistmaskinen (ca 60 millioner totalt til Thailand på et vanlig år, mindre enn en fjerdedel av dette i år) mer interessert i landets kultur og møter derfor lokalbefolkningen på en annen måte.

På veien mellom de to Chiang-byene har vi sett templer som nesten tar pusten fra oss, og vi har sett og besøkt en 90 meter høy «Big Buddha»  – mer riktig en statue over Guanyin (for mange bedre kjent som Kuan Yin). Et imponerende 90 meters byggverk med innvendig heis med utsiktspunkt fra toppen.  Denne kvinnelige guddommeligheten; nådens gudinne sitter så majestetisk i all sin prakt og tar fullstendig luven fra tempelet som er ved siden av henne. I skyggen av, bokstavelig talt,  Phra Mae Kuan som hun kalles på thai befinner nemlig templet Wat Phra Kaew, et av de virkelige hellige stedene i Nord-Thailand.

Etter en kveld og natt i Chiang Rai har vi nå  kommet på den kanskje midt på treet gode ideen at vi skal leie bil. Jeg skal debutere med venstrekjøring i restene av monsuntida, noe som kan innebære fullstendig åpen himmel og elver i gatene. Vi skal kjøre i en topografi som byr på kuperte grusveier, hårnålsvinger, smale fjelloverganger og øde landskaper gjennom Det gylne triangel. Vi er med andre ord nærme både Myanmar og Laos og vil senere i dag sannsynligvis dyppe tærne i grenseelva Mekong og kanskje ta en longtail over grensa  til Laos (etter statskuppet i Myanmar i fjor er det ingen som kommer inn i Myanmar, så det blir å betrakte dette landet på behørig avstand. På thailandsk side av grensa, midt i Det gylne triangelet ligger også opiumsmuseet som fremstiller denne multibillionindistrien som forbindes med The Golden Triangle og narkotikakarteller og heroinproduksjon, historisk sett, nesten umulig å infiltrere. Skildringer av dagens cowboyrute med inntrykk kommer i neste blogginnlegg.

Nå pakkes sakene her og bilen er rett rundt hjørnet.