Leppene brenner fremdeles etter chili med en scovillescore på 100 000-nivå, minst. Hvitløksmaken slipper ikke taket, og konsistensen av rå Blue Crab glemmes ikke med det første. Mer om dette om litt.
De som kjenner meg vet hvilken genuin matinteresse som bor i denne karen. Det skal ikke stikkes under en stol at det kulinariske aspektet knyttet til en verdensomspennende reise, har ligget som en stor motivasjonsfaktor for å reise til kanskje så mye som 12-14 land. Etter å ha holdt på med mat og vin som hobby i flere tiår, og profesjonelt i fem, sammen med Birgitte i Grimsvollens kolonial, er foodie-begrepet blitt en del av meg. Jeg lever for søken etter nye smaker, presentasjoner og tradisjoner. Jeg er vanvittig spent på hva som skal møte oss de neste månedene. Men med et budsjett på ca 500 kroner dagen på mat de første Asia-månedene, sier det seg selv at vi ikke kan la humla suse som den vil. Vi må ha et bevisst forhold til hvor, hvor mye, hvor ofte, og ikke minst hva. Det er jo også åpenbart at det også handler om ernæring og ansvar for gode matrutiner. Vi er tross alt ikke på en ferietur hvor det ekstraordinære kortet kan spilles. «Det skal bli andre boller når vi kommer hjem», funker ikke så godt når vi skal bolle oss i mer enn 300 dager.
Etter fjorten dagers «erfaring» har vi så smått begynt å kalibrere en døgnrytme hvor ett varmt måltid om dagen holder i massevis. Altså enten en substansiell lunsj, timet litt sent på dagen eller en middag litt tidlig på kvelden. Og i Thailand er det mye å velge mellom. Red curry, green curry, pad thai, panang curry, fried rice eller en manaman curry med det litt overraskende innslaget av potet eller søtpotet. I tillegg finner man overalt ved kysten de fristende bbq-rettene med fersk tuna, red snapper eller king prawns, grillet til perfeksjon servert med stort sett bare en sterk saus og kanskje litt råkost. De siste fristelser er i utgangspunktet ikke-kompatibelt med backpacker-budsjett, men her opererer jeg med et skyggeregnskap og en såkalt hemmelig matkonto som ikke eksisterer i det sirlige exel-arket som har brukket alle utgifts- (og inntekt-) poster ned på mikronivå. Men jeg må altså ha noe (aller helst) bærekraftig lokal fisk eller skalldyr rett fra grillen i ny og ne. Koste hva det koste vil.
Men det var denne chilien, hvitløken og den rå krabben jeg lovet å komme tilbake til. Jeg skriver dette blogginnlegget på verandaen til vår bungalow. Klokka er ca. 22 lokal tid. I Norge er det ettermiddag. En, etter sigende, fantastisk norsk sensommerdag har etterfylt batterikamrene til tusenvis av nordmenns siste feriedag, Start har tapt to eller vunnet ett poeng i Kongsvinger, og i England har Nottingham Forrest kapret 3 poeng fra West Ham i Premier League (målet mitt var å tone ned interessen for engelsk fotball på reisen. Det går sånn passelig). Fra Chaloklum – vår lokale fiskelandsby eller det som i mer hamsunsk ånd kunne kalles et ladested, sånn ca. 800 meter i luftlinje unna, høres et relativt lite samspilt, meget lokalt band, som har lagt mer penger i forsterkere og høyttalere enn i spilletimer. Det er surt og sjarmerende. Det er også søndag, og det er matamarkedstid. Der har vi vært i kveld. Som vi var forrige søndag. Det må ha vært flere tusen mennesker samlet. Turister, ja, men også thaier i mengder. De sitter der på piren på små matter og koser seg glugg i hjel. Det er tett som sild i tønne, og mellom alle menneskene, spankulerer løshundene (med og uten rabies), matbodene står tett i tett, det er et understatement at det går mye i frityr. Men det er virkelige en opplevelse. Og variasjonen, tross oljelukten og smulten, er stor. Det er små (drister meg til å si suspekte) barer på hjul, sukkerspinn med hele E-120 rekka godt bevart, og kilometervis med grillspyd av kylling, svin, tofu, blekksprut og reke. Og midt mellom disse tilbyderne falt blikket mitt på en bod. Null frityr. Ingen spyd. Ingen os fra grillen. Det var en salatbar. Og det er i dette øyeblikket jeg snart skal skjønne at Michelinrestauranter og finedining ikke så rent sjelden kommet til kort for opplevelser som denne: Rå krabbe (om jeg legger godviljen til, ble paven fjernet, helt eller delvis), blodfersk fra den thailandske gulf, lokale grønnsaker og noe rødt i avdeling habanero. Det smakte himmelsk. Så sterkt at tårene rant, men det er også en del av meg som blir oppriktig rørt når jeg får denne type mat, så jeg vet ikke hva som er hva når jeg blir blank i øya. Det er så ekstremt genuint. Nakent. Uten dikkedarer. På en pir i en knøttliten by på en øy sør i Thailand skal jeg oppleve, for 120 baht (ca 40 kroner), det beste jeg har spist på veldig lenge. Ved siden av meg spiser Silje (7) sushi (God, help us!) mens Birgitte kjører vegetar indisk bonanza. Det er noen øyeblikk av lykke der.
Mat er ikke kjedelig. Det definerer livet.
Velbekomme.
Ah, der kom et matinnlegg i bloggen, det var jo bare spørsmål om tid! Happy food hunting i fortsettelsen:) Herlig lesning
Rå krabbe der altså…! Det er et stykke over mitt kulinariske nivå. Jeg hadde nok joinet Silje🙈!
Takk for reisen og matopplevelsen i den tiden det tok å lese innlegget mens jeg ventet på at Anna sovna😊 Gøy å drømme seg litt bort gjennom fantastiske skildringer👍
Fantastisk morra å følge dere! 💞 Godt skrevet! Mine øyne landet fort på «løshunder med og uten rabies» GOD tur videre 🤩🤩 og nyt så mange nye smaker ganen og magen tåler!
Takk, Tullen – for innlegg og for vaksiner satt før vi dro. Når det gjelder alle hundene som spankulerer rundt, er det i alle fall veldig lite aggressive og lar turistene stort sett være i fred. Vi føler oss trygge.