Mot nord og Det gylne triangel, del 2

Da dette er en oppfølgingsblogg av forrige innlegg med samme tittel, anbefales det å lese del 1 først.

Bilkjøring i Thailand er én ting på motorveiene. Det går ganske greit når bare Birgitte gjentar til det kjedsommelige før hver rundkjøring: «Se på klokka di, den er på venstre arm, husk det, hold til venstre, som klokka di.» Noe helt annet er å manøvrerer en 1.2 liters motor fra tidlig 2000-tallet opp bakker med helling som unnarennet i Vikersund. Eller nedover for den sakens skyld. Og når bredden på veien, minner om en norsk sykkelsti, skjønner man at det er noen utfordringer. Vi er dog like hele. Det samme er bilen, men motoren må ha fått kjørt seg noe vanvittig etter at fjellsidene i Det gylne triangel ble forsert. I følge en lettere nervøs passasjer på venstre side, var vi imidlertid en nanomillimeter unna å lage skandale i en bitteliten landsby som gps-en på død og liv skulle ha oss gjennom. I et av de trangeste smugene hvor barn, hunder og ikke så rent få høner løp om kapp, var altså venstrespeilet noen små marginer unna å feie med seg et husbyggerstillas med intet mindre enn 12 bygningsarbeidere. Wergeland hylte, men stillaset sto fjellstøtt, om enn det kanskje dirret litt i forskalingene. Ja, det var en litt krevende tur.

Vi kjørte til The Golden Triangle. Her er det historisk sus over elva Mekong og Ruak, de to elvene som møtes her. Tonnevis med opium har blitt dyrket og foredlet her i en skjønn forening mellom Thailand, Burma (nå Myanmar) og Laos. Jeg besøkte Opiumsmuseet og lot meg fascinere av mengdene som ble framstilt. 950 000 kvadratkilometer med dyrking av valmuer og hvor Myanmar fram til 1997 sto for over halvparten av all opiumsproduksjon i verden. (Kilde: Opiumsmuseet i The Golden Triangle)

Å kjøre slik langs grensen, mil etter mil, med bambusbusker (eller skal vi kalle dem trær) på Myanmars side bare noen meter fra veien var spesielt. Vi kjørte gjennom en rekke checkpoints hvor passene ble studert og avfotografert, og jeg kjente på stor lettelse over at dronen i bagasjerommet ikke ble oppdaget. Myanamar er hermetisk lukket for turisme etter fjorårets statskupp og urolighetene det har ført med seg. Det er også vanskelig å kjøre langs denne grensa uten å tenke på hvilke grusomheter rohingyaene er utsatt for. Masseflukt og drap på denne folkegruppen som ikke er anerkjent som folkeslag i landet (Myanmar har 135 anerkjente folkegrupper). (Kilde: SNL)

Vi tilbrakte natten på en «fjelltopp», ca 1300 meter over havet. Her råder det en liten kinesisk minoritetsgruppe som kaller seg Akha-folket. De utvandret fra kina på begynnelsen av 1900-tallet og slo seg ned blant annet her i Doi Mae Salong. Plutselig var det kinesiske tegn overalt. Det var Kina-restauranter over en lav sko, og te og kinesiske suppe til frokost. Utsikten fra hotellbalkongen var intet mindre enn fantastisk, og en tidlig joggetur før frokost førte meg faktisk over skylaget. Det må kanskje kalles høydetrening.

Vel tilbake i Chiang Rai trodde vi de store begivenhetene skulle være over. Vi skulle enkelt levere bilen, komme oss til busstasjonen og finne en rutebuss til Chiang Mai som var vår basecamp i nord. Men den gang ei. Det var ikke en bussbillett å oppdrive. Dama bak pleksiglasset så litt dumt på meg: «No more bookings to day». Men vi måtte oss komme tilbake, og det er mulig hun ante en fortvilelse i øynene mine, for etter hvert kom det: «Bus number 8 also goes to Chiang Mai». Jeg syntes jeg ante et glis. Kjøredoningen i spor 8 var så rusten og så gammel – og så full av mennesker og bagasje – at troa på å skulle stu inn tre nye nordmenn nesten ikke var til stede da vi kom halsende ett minutt før avgang. Men det var plass til oss – og ganske mange flere. Bussturen tok over fem timer. Dørene sto oppe hele tiden (uvisst om de kunne lukkes i det hele tatt) og billettøren hang mer utenfor enn inni bussen, virket det som. Vi måtte bytte buss etter noen timer. Usikker på om det var oppgradering, En slags ombygd pickup med tak fikk først plass til 8 passasjerer. På det meste var vi 16. Det var ikke mulig å lee en muskel. Det hjalp ikke at monsunregnet slo inn. Da viste det seg at det hang to til på utsiden av taket, de må ha klamret seg fast med livet som innsats. De fikk presset seg inn da det plasket som verst, og vi kom helskinnet fram til Chiang Mai gode fem timer avgang.

Nå er det siste kveld i Thailand. I morgen venter Kambodsja og Siem Reap. Det blir spennende. Birgitte har et spesielt forhold til dette landet da hun jobbet her på lærerskolen i 2006.

Vi ser fram til å reise videre selv om vi konkluderer med at oppholdet – og særlig i nord – har vært storveis. Det er virkelig å anbefale å reise til Nord-Thailand!