Mot Siem Reap og Kambodsja

Vi har nå ankommet Siem Reap i Kambodsja. Thailand er lagt bak oss for denne gang. Og vi har gitt oss i kast med dette landet med all den spennende og tragiske historien knyttet til seg. Fra å være hovedsete i det store Khmerriket til nesten utslettelse gjennom Pol Pots herjinger, er kontrastfullt og brutalt. Birgitte har to lengre opphold her tidligere, så hun kjenner godt til landet. Selv om mye har skjedd siden 2006 og 2010 da hun var henholdsvis ett år på lærerskolen her (Provincial Teacher Training College (PTCC) og et fem ukers utveksling-program gjennom UiA som øvingslærer for 12 år siden, sier hun selv at det er godt å komme tilbake.

Etter ca fire dager er dette førsteinntrykket: Det knaker i landets sammenføyinger etter 2 år med brutal covid-nedstengning. Byen Siem Reap, som er landets nest største (nesten 250 000 innbyggere), har i den senere tid bygget opp infrastruktur og turistnæring over en lav sko. I følge en av Birgittes tidligere kollegaer Hun Makara, som også er lærer ved PTCC, er det bygget over 1000 hoteller i Siem Reap de siste 10 årene. Da pandemien kom, gikk hele denne næringen, naturlig nok, på en kjempesmell, og det er nesten vondt å gå gjennom byens mest kjente gate Pub Street. Den bærer navnet sitt med rette, for her ligger barer, restauranter og turistfeller på rekke og rad. Mat fra alle verdens kanter, tatoveringssjapper og massasjetilbud i fleng. Eller hva med en fish spa der du senker beina ned i et akvarium og flere titalls fisk spiser på døde hudceller under, over, rundt og mellom tær og fotblad? Men det er nesten ikke folk. Det er rett slett veldig få turister, og det helt absurd høye antallet med spisesteder må blø noe radikalt i et land uten noen form for koronastøtte av noen slag.  Tuk-tuk-sjåførene ligger i setene og halvsover i varmen; antallet kjøretøy som baserer seg på turistlogistikk er overdimensjonert for markedet. Prisene synes presset ned, det er i alle fall stort sett veldig billig for eksempel å spise og drikke, kjøre tuk-tuk eller leie en drosjesjåfør for en dag. Jeg blir fort skamfull når jeg pruter på prisene, og vi har nesten sluttet å gjøre det. Den ene dollaren betyr så utrolig mye for mye for sjåføren og hans familie. En curry koster gjerne ikke mer enn 2-3 dollar (i Kambodsja brukes amerikanske dollar side om side med valutaen reel) og en tuk-tuk-sjåfør i over fem timer koster bare 15 dollar. Og så kommer det som overrasker og rører, vil jeg nesten si. Stort sett alle vi har møtt her i Kambodsja har vært vennlige og imøtekommende. I et tidligere blogginnlegg har jeg forsøkt meg på et vennlighetsbarometer Thailand internt, der nord kommer adskillige bedre ut enn sør. Kambodsjanerne sprenger skalaen. Med sin ganske dårlige engelsk prøver de virkelig å skjule sin desperasjon i et land som virker å streve så mye postpandemisk.

Planen videre for vårt opphold i Kambodsja er som følger:

I morgen begynner Birgitte som frivillig på en barneskole her i Siem Reap. Hun skal etter planen undervise i engelsk den neste uka. Med seg får hun en hospiterende lyslugg på 7 år som skal forsøke seg som elev i fremmed land. Undertegnede har skriveoppgaver og ser fram til dager med artikkelskriving og et bokmanus som er under emning. Den 10. september drar vi ned til Phnom Penh med humpebuss. Jeg får sett The Killing Fields og Toul Sleng-museet. Som mye av det vi opplever står kontrastene i kø, og etter museal opplevelse av kambodsjansk genocide er turen tenkt tatt til øya Ko Rong. Her skal vi unne oss litt beach and booggie, men det blir nok mest beach. På Ko Rong er det roen som gjelder, det er visstnok ikke internett-tilgang engang. Det kan være bra for den digitale detoxen som foreløpig ikke går bedre enn akkurat forventet. Etter det vet vi ikke helt hva som skjer. Resten står skrivd i stjernene, som forfatteren Axel Jensens kunne ha sagt det.

I neste post skal jeg skrive om Angkor Wat og landsbyen Kompong Khleang som er en såkalt stilted village; spesialkonstruert for å tåle mer enn 15 meter ulik vannstand gjennom årets regntid og tørre periode. Stay tuned.