Om fotspor i sanden

I kveld vil jeg gjerne blogge om noe så prosaisk som et barns fotspor i sanden. Eller er det kanskje flere lag i en naken barnefots avtrykk? Men før jeg kommer dit, kan det være fint å oppdatere de som følger oss at bagasjen vår kom fram til slutt; ett og et halvt døgn for sent. Det lever vi godt med, men det var på den første kraftanstrengelsen, den «besnærende bussturen», jfr forrige blogginnlegg, fra Bangkok til Surat Thani med nattbuss og ferje at vi vel egentlig skjønte at vi har pakket for tungt. Det er egentlig litt overraskende, for vi har kun sommertøy og ingenting ordentlige tunge ting med. Det er rett og slett summen av alle de små dingser og apparater som gjør at vi nok må revurdere hva som skal være vår 5. linje (som det heter i militæret når soldaten har med seg alt den har fått utdelt) når vi reiser fra Koh Phagnan om halvannen uke.

Men altså, det var det med fotspor i sanden. Og det følgende i dette blogginnlegget er kanskje av mer filosofisk art (noen vil si kvasifilosofisk) enn reisebeskrivende, men jeg vil likevel ta det med. For et par dager siden ruslet vi alle tre barbent bortover stranden fra vår resort – The Red Pearl –  i retning «byen» Chaloklum, et sted på nordkysten av denne øya. Den litt eksotiske inngangen til reiseruta er at vi først må krysse en elvemunning, da resorten vår ligger på den andre siden av en rolig elv hvor longtailbåtene kjører opp og ned stort sett hele dagen. Det nye forsidebildet på hjemmesida vår (som vil være på så lenge vi er i Thailand) viser det jeg prøver å beskrive her. Om morgenen er det lett å krysse munningen, eller osen som jeg er vandt med å kalle det, for da er det nesten alltid lavvann. Da kan vi nesten gå tørrskodd over. Men på kvelden er det flo sjø, og da må vi svømme tilbake. Her en kveld med klærne over hodet (og Birgitte krysset elva tre ganger for å hente all pikkpakket – ikke så mye Indiana Jones på undertegnede der, altså).

Men mens vi rusler bortover stranda – jeg er tilbake på track – går Silje bak Birgitte, og jeg som en observatør bakerst. Mor langer ut i sommerkjolen, det kan bety at hun er sulten, da bør vi finne lunsj asap. Og mens vi går bortover slik, kommer det fra syvåringen: «Det er ikke lett å gå i dine fotspor, mamma». Dobbeltbetydningen i uttalelsen er utilsiktet, men ikke til å unnslippe verken mor eller fars analyseblikk. Vi ser på hverandre, smiler, og sier noe sånn som: «Nei, det er ikke lett å gå i noens fotspor». Silje gjør en liten akselererende manøver, glir forbi sin mor og leder an. Hun er så liten, så tynn, så uerfaren og vakker når hun snur seg etter en stund og bryter ut like barnlig: Se, nå lager jeg min egne fotspor!» Måtte det være nettopp det frampeket, det bildet på en framtidig selvstendighet som kom til overflaten akkurat her, en augustdag i Thailand. Små barneben i hvit uskyldsfarget sand. Fotspor på stranden som snart skal slettes av bølgene.   Eller som Ole Paus sier det så vakkert:

 Fortiden glir over sanden, langsomme bølger går i land. Hav kysser himmel, et speil kysser et speil.  

Med fare for å forsyne meg grovt av flosklenes verktøykasse vil jeg i tillegg sitere fra en mye brukt (kanskje oppbrukt) bok, nemlig Khalid Gibrans Profeten, utgitt for nesten 100 år siden. Og det han skriver om barn som piler og om foreldrene som buer som barna blir sendt utfra, kom til meg da Silje med største letthet gikk fra å følge sin mors fotspor og på rekordtid lagde sine egne spor i sanden, hun gikk opp sin egen vei. Pilen forlot buen, om enn i mer enn én betydning av metaforen.

Deres barn er ikke deres barn.
De er livets sønner og døtre som lengter etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de likevel ikke dere.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker,
for de har sine egne tanker.
Dere kan huse deres kropper,
men ikke deres sjeler,
for deres sjeler bor i morgendagens hus
som dere ikke en gang kan besøke,
ikke en gang i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å likne dem,
men forsøk ikke å få dem til å likne dere.
For livet går ikke baklengs
eller dveler ved gårsdagen.

Dere er buene som deres barn blir sendt utfra
som levede piler.
Bueskytteren ser målet på uendelighetens sti,
og Han bøyer deg med sin kraft så Hans piler skal fly
langt og raskt.

Føl glede når bueskytterens hånd bøyer deg;
For slik som Han elsker pilen som flyr,
elsker Han også buen som er stø.

 Fra Khalid Gibrans Profeten (1923)