Takk, Vietnam!

Det nærmer seg ubønnhørlig slutten på våre fire uker i dette utrolige landet. Vi har reist, nesten bokstavelig talt, fra sør til nord. Med unntak av en togstrekning har vi busset oss fra Ho Chi Minh City i sør til Hanoi i nord. Det utgjør mer enn 2500 kilometer kollektivkjøring, og vi er blitt ganske drevne på å slå i hjel tid i sleepers, som det gjerne kalles, disse bussene med det som nesten må kunne karakteriseres som senger. Vi har stort sett holdt oss i kystnære strøk på vår vei nordover. Og en sen kveld i forrige uke kjørte vi gjennom den historiske demilitariserte sonen på 17. breddegrad. Det er et sus fra historiebøkene i slike øyeblikk, og jeg har lært så mye om dette landets historie og har på ny måte forsøkt å ta innover meg hvilken smerte Vietnam har lidd, både med kinesisk okkupasjon, fransk kolonihistorie og triggerhappy amerikanere for knappe 50 år siden.

I skrivende stund har vi nettopp kommet tilbake til airbnb-leiligheten vår i Hanoi etter tre fantastiske dager i Sapa, helt på grensen til Kina, og da nord i landet. Der er det trekking – eller vandreturer – som står i sentrum. Med sine 1600 meter over havet er det et annet klima og en annen natur (og ikke minst kultur) som møter den store skaren av mennesker som søker seg hit. For første gang på disse 10-11 ukene vi har vært på reise, har turisttrengsel vært en utfordring. Selve Sapa by er nesten som et kunstig Las Vegas med sin ekstrembruk av ledbelysning overalt. Men området man vandrer i er enormt, og etter å ha kommet ut av sentrum, sammen med vår nydelige guide, Chai, følte vi igjen at vi nesten gikk alene. Og man vandrer langs disse karakteristiske ås- og fjellsidene med rismarker så langt øye kan se. Smått uvirkelig. Jeg har tidligere blogget om tòk-genene til Bilbo Baggins fra Hobbiten. Det eventyrlystne i ryggraden trigger nysgjerrigheten og vinner over det trygghetssøkende. På trekking i Sapa følte vi at vi gikk i Hobbit-land. På et tidspunkt måtte vi nesten se oss over skulderen etter orker og troll. Det var litt magi over det hele. Guiden vår er Hmong. Det er en av 54 stammer i Vietnam. Alle stammene har sitt eget språk, og det er, i følge Chai, lite eller ingen likhet mellom de ulike språkene. Hennes stamme er blant de største i landet med nesten 2 millioner. Det utgjør alene om lag 2 prosent av Vietnams befolkning. Hver stamme kan gjenkjennes på klesdrakten sin og hmongene er kledd i svart fra topp til tå.

Vietnam har truffet oss i hjertet. Det er vanskelig å sammenlikne land – det er så ulike kvaliteter –  Men vi er nok ganske sikre på at dette landet utkonkurrerer både Thailand og Kambodsja på mange felt. Menneskene her er utrolig vennlige. De er særdeles dårlige i engelsk, men tar det igjen på sjarme. Og maten: Den er slår knock out på det vi har fått andre steder. Vi har hatt noen eksepsjonelle streetfoodopplevelser de siste ukene. På lave plastkrakker på fortauet i Hoi An har vi fått servert en blekksprut så perfekt grillet at det, etter å bli pakket inn i rispapir med litt agurk, noen urter og litt ekstra chili, bare fikk oss til å smile. Vi ble stille. Da vi hadde restaurant i Grimsvollens kolonial, var det en god kunde en gang som bestilte en rødvin som «får oss til å slutte å snakke rundt bordet, men som får oss til å prate om den dagen etter.» Det er ikke så mye vin å snakke om i Vietnam. Den lokale er ganske kjip, og den importerte er skrekkelig dyr og ofte oksidert etter lagring på helt gale premisser. Men blekksprut på grillen kan de, og den fikk oss stumme et par varme kvelder i Hoi An. Det var også stas å besøke den etter hvert legendariske streetfoodkafeen Bun Cha, i en bakgate i Hanoi, hvor Barack Obama og Anthony Bourdain (kokk og matskribent med enorm innflytelse like til sin tragiske død i 2018) satte seg ned en augustdag i 2016 og spiste en vårrull, en tradisjonell vietnamesisk suppe – pho – og drakk øl rett fra flaska. Upretensiøst og veldig kult. Ingen kafe i verden ville latt en slik situasjon gå fra seg ubemerket. Så i dag er det store plakater på veggen med dokumentasjon, bordet og stolene de satt på er bokset inne med pleksiglass, og selvsagt er menyen udødeliggjort. Obama Menu.  Vi fant fram til denne uanselige restauranten. Fra utsiden var det lite som tydet på denne restaurantens kultstatus. Men det var på gatenivå. inne var det annerledes.  Det var stinn brakke, men vi fikk plass ved et bord, kjørte selvsagt presidentstil og kan skrive hjem om at det var en opplevelse. Isolert sett var maten helt der oppe av hva vi har spist, men tilleggsdimensjonen med Obamas ånd svevende over lokalet (i alle fall ut fra fotografiene på veggene) gjorde det til en mat- og kulturopplevelse.

I morgen venter Halong Bay, kjent for sitt konglomerat av pittoreske kalksteinøyer, bukter og grotter (og turister!). Det blir kontrastfullt til det vi har opplevd i fjellene. Men det er jo det som er så fint med å reise i et land som har så mye å by på.

Det er fantastisk å reise. Det er bare det å si. Men artikler, bilder, podkast og blogg forteller aldri den hele sannheten.   Unnlatelser i fleng, en overdrivelse her og en underdrivelse der, slik at det passer. Filter på bilder og lyse og glade stemmer i poden som aldri røper noe av det som måtte ligge bak av vanskeligheter. Det samme gjelder for bloggsjangeren. Det høres fantastisk ut å reise et år. Og det er det, faktisk. Men jeg avslutter med denne innrømmelsen i dette blogginnlegget: Jeg kunne valgt å fokusere på de dagene det er dårlig stemning i flokken, jeg kunne fortalt om skammen jeg følte da jeg for noen dager siden booket flybilletter fra Hanoi til Katmandu gjennom et tredjehåndsselskap som bare er juks og bedrageri. Jeg vet ennå ikke om vi klarer å redde inn denne titusenkronerstabben, og jeg kunne skildret den blodferske fiaskoen i dag morges i Sapa da jeg skulle med taubane til Fansifan – Vietnams høyeste fjell (3143 moh) – og måtte snu lenge før toppen fordi det var så mye kø at jeg var redd for å miste bussen til Hanoi sammen med Birgitte og Silje klokka 14. Disse dagene og disse tabbene og fiaskoene finnes. Men i ærlighetens navn: Det er utrolig mange flere gode dager og opplevelser enn det motsatte. Valget om å ta en slik reise, er kanskje det lureste vi noen gang har gjort.

Så takk, Vietnam, for mottakelsen. Jeg håper vi har gitt noe tilbake.

Om noen dager venter Nepal. Namaste.

Muntlig kilde: vår Hmong-guide, Chai