I tyfonens kjølvann

Om lag ti dager inn i Vietnam-eventyret er det Hoi An som skal huse oss (minst) de fire neste nettene. Denne kystbyen med sine 150 000 innbyggere befinner seg rett sør for den 17. breddegrad, en informasjon mange historieinteresserte vil gjenkjenne som grenseskillet mellom Nord- og Sør-Vietnam mellom 1955 og 1975.

For to dager siden måtte vi for første gang ta en vanskelig avgjørelse som knytter seg til sikkerhet. Det er kanskje ikke så mange norske mediehus som har ryddet forsidene sine for tyfonen som har herjet i Sørøst-Asia. Først på Filipinene hvor tyfonen Noru ikke bare nøyde seg med å velte trær og blåse av tak. Der rapporteres det om dødsfall i tosifretklassen. Man spøker ikke med naturkreftene, og da Noru nærmet seg kysten av Vietnam, bygget den seg opp igjen til noe av det kraftigste som har truffet dette landet på mange tiår. Midt opp i dette hadde vi bestilt nattbuss fra Nha Trang til Hoi An – en busstur på drøye ti timer med ankomst omtrent samtidig som stormens øye skulle feie innover nettopp Hoi An og nabobyen Da Nang. Det så ikke så lyst ut for oss – selv om en utsatt bussreise, kanskje noen tapte kroner eller dong som valutaen heter her, er peanøtter i forhold til det som mange mennesker potensielt kan rammes av i en slik situasjon. Vi fikk et frampek på at noe var i gjære på morgenen, den 27. september, for to dager siden. Det var bursdagen til Silje (hipp, hipp!) og hennes hovedpresang til åtteårsdagen var en drømmedag i aktivitetsparken WinWonders plassert på helt egen øy utenfor Nha Trang. Her finner man badeland, fritidspark, dyrepark, ocenarium med haier og rokker, og fra ulike scener tilbys varierte show. Altså et slags Kristiansand dyrepark møter Disneyworld-konsept.  På denne overpriste fornøyelsesparkøya var frykten for tyfonen så iboende og til stede hos gjestene at parken var folketom – vi var bokstavelig talt nesten alene.

Og mens vi var der blant badesklier, berg- og dalbaner og Nemo og alle hans venner,  ble dører barrikadert, trær bardunert og sandsekker plassert strategisk for å ta av for flomvannet, skapt av bølger og potensielle ekstreme mengder nedbør. Og dette til tross for at all værmelding vi kom over ikke spådde så mye som et vindkast så langt sør. Nå skal det helt sikkert bemerkes at slike tyfoner kan være så lunefulle at de plutselig skifter retning og sånn sett kunne funnet på feid over Nha Trang. Var det rett og slett bare stille før stormen?  Nei, skulle det vise det seg. Og det var derfor smått surrealistisk bilde når noen forberedte seg på unntakstilstand, portforbud og evakuering, mens andre spilte badminton på en vindstille strand.

Men dilemmaet vårt var om vi skulle våge oss inn i en heksegryte med kamp mot vindkast over 180 kilometer i timen og benytte oss av nattbussbillettene våre dagen etter. Naturligvis ville vi ikke det om det skulle innebære en reell fare, og vi kunne ikke annet enn å overvåke livebilder av tyfonens ferd mot land og vente lengst mulig med en avgjørelse. I tillegg registrerte vi oss ved den norske ambassaden i Hanoi.

Stormens episenter traff Hoi An og Da Nang med stor styrke tidlig i går morges. Da sov vi 50 mil lenger sør i en leilighet i 40. etasje og håpet en eventuell tyfon på avveie ikke ville blåse skyskraperen overende. Men Noru kom aldri til Nha Trang, og den raste fra seg i møte med kyststripa lenger nord. Og da vi våknet, virket det som om den største faren ikke lenger var vinden, men konsekvensen av den. Det var trygt å reise, vindmessig. Men: Var det strøm? Var det oversvømmelser? Var det trær over veiene? Svaret skulle vise seg å være ja på alle tre. Men da vi ankom byen klokka 05 i dag morges etter ti timer på buss gjennom natten, var lokalbefolkningen allerede godt i gang med et systematisk og det som så ut som et velorganisert opprydningsarbeid. Trær lå som brukne mikadopinner overalt, greiner lå slengt gatelangs. Noen tak hadde fått kjørt seg kraftig og manglet sine røde takstein, og mange restauranter var stengt fordi det var vanskelig å kombinere opprydning og strømbrudd med matlaging i stor skala.

Men igjen viser det positive asiatiske lynnet seg fra en utrolig sjarmerende side. Vennlige mennesker over hele fjøla har vi opplevd i dag. En ukuelig innsats for å rydde gater og veier for brekte trær. Det er imponerende.

Denne kjølvannsopplevelsen av tyfonen Noru får meg til å tenke på en novelle, eller er det kanskje en veldig kort roman av Joseph Conrad, publisert tidlig på 1900-tallet en gang. Den heter Tajfun og handler om en skip under siamesisk flagg som seiler rett inn i stormens øye i Stillehavet et sted. Boka er en allegorisk framstilling av samfunnslagene, representert ved de ulike rollene om bord på et skip og så vidt jeg husker ble Tajfun en viktig inspirasjon for Jens Bjørneboes Haiene 70 år senere. Skipet overlevde møtet med tyfonen, men i «samfunnet» ble det «krig» som følge av påkjenningene. Her i Hoi An ser det tvert imot ut som om «tajfunen» har samlet lokalsamfunnet når man ser den kollektive innsatsen som legges ned for å rydde byen etter stormens herjinger.

Vi tror vi har funnet en liten perle av en by her i Vietnam, og vi er veldig spente på hva de neste dagene vil bringe.