Takk for sist, Nepal!

Det er mørkt når vi lander i Kathmandu. Det er i grunn like bra da innflyvningen til denne høytliggende hovedstaden er ganske spektakulær og for mange temmelig nervepirrende. Det er noe med tanken på at fjelltoppene på et tidspunkt trumfer flyets marsjhøyde på vei nedover, og det er kanskje like greit ikke å se hva som kan gå galt om pilot eller GPS-systemer skulle ha en dårlig dag. For 31 år siden satt jeg på vindusplass og så propellflyet lande en krystallklar desemberdag og kjente på en umiskjennelig skrekkblandet fryd i det aller første møte med nepalsk jord.

Da var jeg en ung og kul (følte jeg meg i alle fall) backpacker på 19 år som fikk med meg kanskje siste fase av Nepal før turistrevolusjonen. Kathmandu var en relativt rolig by med begrenset bil- og scooterforstyrrelser og det største uromomentet var alle pengevekslerne og hasjpusherne som patruljerte Thamel-området og falbøy sine lyssky tjenester. «Change money, buy hash?» De er her ennå, men man kan nesten ikke høre dem over trafikklarmen og den konstante summingen av et ekstremt antall mennesker på et litt for lite sted.

For mine visjoner om at jeg skulle ta med meg Birgitte og Silje tilbake til det som engang var en laidback og sjarmerende by, ble fort gjort til skamme. Vi har opplevd Ho Chi Minh-byen, Hanoi og Bangkok, som alle er både tre, fire og fem ganger større enn Kathmandu, men ingen av dem når denne byen til knærne på kaosskalaen. Det er virkelig kaos. Og i ærlighetens navn, ikke så veldig sjarmerende.

Jeg hadde lovet Birgitte og Silje en Kathmandu med fri sikt til Mount Everest og koselige cafeer. Og det skal sies. Kafeene er der. I hopetall. Men det er nesten ekstremsport å komme seg over veien (eller langs det som var gågater sist gang jeg var her) og bane seg vei inn. Og verdens høyeste fjell er mulig å se fra Kathmandu, men smogen som ligger over byen gjør det til en sjeldenhet at silhuetten dukker fram. Det river godt i lungene når man går i byen, og folk bærer munnbind like mye for eksosens skyld som siste rest av covidfrykt.

Heldigvis hadde vi et hotell noen få kilometer på utsiden av bykjernen. Derfor kunne vi puste godt og kjenne på sola, som på denne tida av året er på sitt mest stabile. Til tross for at Kathmandu ligger på 1300 meter, kryper gradestokken godt over 20 grader på dagtid, mens en jakke er god å ha når sola sakte synker ned bak fjellene på kvelden. Det er et deilig klima nå som regntida definitivt er over.

I 2015 opplevde Kathmandu et jordskjelv av ganske formidable dimensjoner. Med 7.8 på Richters skala gikk over 7000 menneskeliv tapt, mer enn det dobbelte ble skadet, og på Mount Everest ble det utløst et snøskred som drepte 22 eventyrlystne klatrere på vei oppover mot toppen. I dag er det fortsatt betydelige spor etter dette skjelvet (som sikkert de fleste nordmenn har glemt (inkludert oss)). Uvurderlige bygningsskatter – også på Unesco-listen –  ble enten helt eller delvis ødelagt. Mye er forsøkt bygget opp igjen, men støttepilarer, sprekkdannelser og tydelige forsøk på gjenskaping av autentisiteten er umulig ikke å legge merke til. En dag hadde vi en utflukt til den gamle byen Bhakatpur fra 1100-tallet. En middelalderby med kongelig palass og  arkitektur som vitner om  storhet i Katmandu-dalen. Byen ligger 17 km utenfor Kathmandu, men med trafikken som hersker, var det over en time i taxi. En god langdistanseløper hadde lett løpt fra oss med andre ord.

Før 1738 var det flere små kongedømmer i Nepal, og Bhaktapur var et viktig og storslått sted i denne sammenheng. Dessverre var Bhaktapurs plassering i forhold til jordskjelvets episenter av en slik art at mange av byggverkene ble ødelagt. Men syv år har leget noen sår, og etterlatt mange arr. Likevel var det fint å gå rundt i denne byen og kjenne på det historiske suset.

Vi landet midt i den store festivalen Diwali. Den feires over hele Nepal og India og er en fantastisk feiring av lyset og mørket som overvinnes av lyset. Altså de gode kreftene som vinner til slutt. Festens tredje dag er den viktigste og den sammenfaller med månekalenderes mørkeste natt. Det tennes lys, danses og feires med et humør og inkludering en bare kan drømme om. Det var flott å få være med på dette, synes vi. Silje fikk danset seg langt på overtid av vestlig leggetid. Da vi kastet inn håndkleet i går kveld, var de lokale, festkledde og oppspilte barna så vidt på oppadgående. Vi voksne hørte, gjennom hotellvinduet,  barnestemmer og latter som de siste lydene før vi stupte inn i søvnen.

Det siste avsnittet tilskrives ikke Kathmandu. Vi har nå forflyttet oss til Nepals nest største by Pokhara, vest i landet. Jeg forsikret mine to medsammensvorne backpackere om at veien mellom Kathmandu og Pokhara garantert var utbedret siden jeg var her i 1991 og satt på taket av en buss sammen med all bagasjen og klamret meg fast i 7 timer. Jeg tok feil. Med unntak av tilbud om panoramautsikt fra busstaket var det som om tiden hadde stått stille. Veikvaliteten var om mulig enda verre. Fremdeles tok det over 7 timer å forflytte seg de 198 kilometerne, og for å sette bussristing inn i en moderne sammenheng: Både Birgitte og jeg fikk registrert mer enn 15 000 skritt på smartklokka underveis med påfølgende 140 manipulerte etasjer. Noen steder langs veien var det med hjertet i halsen vi kikket ut av vinduet. Veiskulderen var erodert bort, og bortfallet av rekkverk gjorde at en liten feilberegning av bussjåføren ville sendt hele turistbussen i elva et par hundre meter lenger nede i dalen. Det var godt å komme fram. Og her er vi. I Pokhara. Den rake motsetningen til Kathmandu. Rolig, ren og klar (tilsynelatende) luft. Utsikten fra hotellrommet går rett opp i Himalayamassivet med Annapurna 1 (8091 moh) som en majestet i midten. Det er så enormt at det må oppleves for å yte synet rettferdighet.

Og det er i dette landskapet vi skal tilbringe den neste tiden. Først noen dager med skole og rolige aktiviteter her i Pokhara. Vi bor ved den store innsjøen, Lake Pokhara,  som fjellene speiler seg i hver morgen før krusningene fra formiddagsvinden hvisker ut konturene av de snødekte fjellene. I morgen tidlig skal vi leie oss en båt mens det enda er mørkt, ro over til den andre siden av innsjøen og vente på at fjelltoppene skal farges rosa og lyserødt. Kanskje vil dette blogginnlegget bli oppdatert i morgen med bilder av dette.

Om tre dager,  den 28. oktober – på dagen 60 år etter at Cuba-krisen kom til en løsning og hele verden unisont pustet lettet ut – legger vi ut på et 6-dagers eventyr i nettopp Annapurna-fjellet. Riktignok og heldigvis skal vi verken til toppen eller i nærheten av den, men vi skal trekke, som det kalles,  i seks dager, med noe som heter Poon Hill som mål. Det er ikke så forskrekkelig høyt («bare» 3200 m) men høydemetrene vi skal forsere er nok til skremme vannet av mange. Vi er på 900 meter nå. Og vi har med en 8-åring. Vi har brukt lang tid på motivasjonsfasen. Det ligger en god del belønningspedagogikk (i form av godteri) i potten, og vi har planlagt rollespill og konkurranser i stort omfang. Etter sigende skal JRR Tolkien ha samlet inspirasjon til sine bøker i Annapurna, og for minst tredje gang i denne bloggen kommer jeg tilbake til Hobbiten som vil bli viktig rollespillfaktor på ferden oppover. For oppover er det. Én etappe består av intet mindre enn 3333 trappetrinn. Da trengs det gode strategier for å takle en følelse av kun dårlig nytt fra Mordor. Heldigvis har vi med oss både guide og en bærer.

Neste blogginnlegg vil fortelle – og jeg kan love ærlighet – om hvordan dette går og i hvilken grad dette er en god ide for familiens strukturelle relasjonsbygging. Vi høres.

Namaste og happy Diwali.