Good morning, Vietnam!

Vi har nådd Ho Chi Minh-byen i Vietnam. Denne byen med mer enn 10 millioner innbyggere, minst like mange biler og scootere og et trafikkbilde man nesten ikke kan beskrive. Vi har funnet en liten leilighet midt i sentrum med en relativt trafikkert vei på utsiden av leilighetskomplekset. Fra vinduet prøvde Silje og jeg å telle scootere. Vi kom til 396 på ett minutt. Det skulle gi nesten 2400 passeringer i timen, så man kan selv tenke seg.

Siden sist blogginnlegg har vi hatt fem relativt late dager på øya Koh Rong sør for Sihanoukville på Kambodsjas sørkyst. Sihanoukville kan vi hoppe fort over. Det er en by som virker utviklet totalt uten mål og mening, nå mer eller mindre kjøpt av kinesere som satser stort på business, hoteller og fasader i ulike fasonger. Vi var der heldigvis bare ett lite døgn. Men øya Koh Rong er verdt spalteplass. En liten time med speedbåt, og vips har vi øde strender og apekatter i trærne og nærmest en resort for oss selv på stranda. Det er i sannhet en rar tid å reise i, og vi kan kanskje si at vi er heldige som får så stor albueplass på presumptivt travle turiststeder. Men det er en bismak på vegne av alle de som blør i denne krevende postpandemiske tiden. Og da er det nesten rørende at vi blir tatt så godt imot på Hill Beach Resort. Ikke var vi så veldig blide da vi kom heller. Pickup-avtalen på «havna» (les en 15 meter lang brygge i betong) gikk i vasken, monsoonregnet ville ha et ord med i laget og gjorde oss ganske så søkkvåte, og da vi endelig kom fram til resorten, viste det seg at svømmebassenget var tomt og full av fliseleggere med langt lerret å bleke foran seg. Vårt dårlige humør fortjener ingen medlidelse. Å vente tre kvarter på at noen skal hente deg  bør man tåle selv om blir våt til skinnet. 30 grader i lufta (og i vannet) kamuflerer liksom noe av den druknet katt-følelsen. Og i-landsutfordringen med at bassenget er tomt er nok også til å sette på bagatellisten når bølgene bokstavelig slår mot poolens ytterside. Men så er det dette barnslige «vi har jo betalt for det» som dukker opp i slike stunder. Men verdens fineste hotelldirektør slo av på prisen og visste ikke hva  godt han skulle gjøre for oss og heldigvis gjorde vi ikke alvor av å finne et annet sted for de neste fem dagene.

Hva gjør man på slike øyer? For oss er jo hjemmeskole en bolk som legger beslag på en betydelig del. Noe tid går til trening, ganske mye til lesing, både individuelt og høytlesning sammen. Og så er det rett og slett denne viktige biten som handler om å få ned pulsen innimellom. Reisedagene kan være litt slitne. Storbyene er masete, og organiserte opplegg og turer er fine, men kan være anstrengende. Da er det godt å definere noen dager som lavpulsdager.

Den ene dagen på øya vil nok huskes lenge. Den begynte for så vidt med at vi ikke kom oss ut av bungalowen fordi en stor flokk aper hadde tatt bolig utenfor døra vår. De holder til i jungelen rett bak resorten, og det er ikke uvanlig at de kommer på matjakt. Det henger skilt overalt om at man ikke skal mate dem – og låse døra; de kan åpne dører! Denne morgenen var det uvanlig mange og de var uvanlig interessert. Vi ble rett og slett – for å kaste et ord inn i Språkrådets nyord-kåring for 2022 – sittende apefast. Og det passet ikke så godt, for denne dagen hadde vi store planer for hjemmeskoledagen til Silje. Heldigvis fikk apeflokken bedre ideer enn å beleire og isolere de norske gjestene og vi kunne iverksette litt bak skjema.

Birgitte hadde fått nyss i at forrige uke var den store strandryddeuka i Norge som kulminerte med den Internasjonale strandryddedagen på lørdag 17. september. Og dette var fredag den 16. Perfekt. Og når Wergeland får los på sånne ting, er hun ikke til å stoppe. Med største frimodighet spør hun om utstyr til å rydde stranden for plast, som det dessverre er deprimerende mye av. Og svaret er ikke bare ja til utstyr. Hele hotellpersonalet, minus fliseleggerne i bassengavdelingen, stiller på stranda med søppelsekker, river og et forbilledlig humør. Og først i rekka blant fotsoldatene står direktøren selv. Siljes hjemmeskoleprosjekt er i tillegg til å rydde, også produksjon av en digital fortelling som ble laget parallelt og dagen etterpå (lørdagsskole er undervurdert) og resultatet kan sees her og i egen fane her på nettsida vår. «Siljes reisebrev» skal vi forsøke å videreføre på denne reisen. Det gir henne stor glede.

Da vi tok valget om at vi skulle forsøke å kjøre buss for fly der det var mulig, skjønte vi at det ville være tidkrevende. I går og i dag har vi kjørt til sammen mer enn 12 timer buss og vært på reise i mer enn 15 (busser, båter og tuk-tuker). Det høres kanskje fælt ut. Men sannheten er at vi – foreløpig – har funnet en form på dette som fungerer veldig godt. Bussturen i dag fra Phom Penh i Kambodsja og over grensa til Vietnam foregikk i nesten tom, svær buss med gode skinnseter, men nesten for god aircon. Det innrømmes gladelig at en del av reisetiden reddes av AppleTv og nedlastninger derfra. Silje hadde nok ikke vært så medgjørlig om vi hadde trodd på full skjermfrihet. Men det er også lange fine prater om løst og fast, betraktninger rundt alt en ser langs veien og til og med litt hjemmeskole (mer skjerm) langs Mekong-elven.

Og nå er vi altså kommet fram til denne storbyen. Vi blir her bare et par netter før vi toger oss i retning  Nha Trang på sørøstkysten av landet. Men i morgen blir det krigsmuseum, waterpuppet-show og streetfood-bonanza i denne matbyen som virkelig vet å turnere både wokpanner og ølgryter. Her er det strålende matboder på rekke og rad og de lokale håndbryggeriene står i kø. Vi gleder oss til et par spekkede dager i Ho Chi Minh-byen, før vi igjen gjør som Rusty James (i Matt Dillons skikkelse) i Francis Ford Coppolas film Rumble Fish (1983). «How do I find the ocean?» spør han The Motorcycle Kid (Mickey Rourke). “Just follow the river, Rusty James, just follow the river”.

Og det er det vi gjør. Følger elva og møter havet igjen om bare noen få dager.