Jul på Sri Lanka

Vi har ankommet Sri Lanka. Reisens foreløpige mest usikre kort. Lenge har dette landet vært i det blå. Ville det være mulig å reise hit, og dersom mulig, ville det være forsvarlig å dra til dette landet i økonomisk knestående og nylig preget av opptøyer? Svaret er ja på begge, og det skal jeg komme tilbake til.  Men nå nyter dagene vi her i Hikkaduwa, sammen med familie som er kommet hele veien fra Norge. Det er en julegave i seg selv.

Men hvordan står det til med julestemningen?

Det skal sies, vi er i besittelse av et juletre. Kjøpt i India for 15 kroner for tre uker siden, det er av plast og henger så vidt sammen og rekker Silje til hofta. Men det er et juletre, og det står, pyntet på et vis, i en krok på hotellrommet når vi nå er inne i julehøytiden 8000 kilometer fra norsk ribbeduft og jul i svingen. Snø, eller det som ofte ender opp som slaps, er byttet ut med varmt ettermiddagsregn, og vinterlydene fra hjemlandet som på en snødag pakkes inn i vatt, er erstattet av bølgenes monotone sang, dag og natt. Sola steker på dagen, og skyggen er det beste stedet være for de fleste vestlige da. Og her i Hikkaduwa, hvor dette innlegget skrives, dagen før vi forflytter oss til «juleresorten» i Mirissa noen kilometer lenger syd på kartet, bor vi virkelig strandnært. Jeg sitter i Nico Beachs «hotellhage» (palmetrær og sand til dekke) med bassenget bak meg og havet bare 50 meter unna. Det er ved dette bordet vi spiser frokost, det er her vi griller jumbo prawns på størrelse med en tvilsom minstemålhummer, og det er i bølgene eller bassenget vi kjøler oss ned, i den grad 28 graders vann virker nedkjølende. Nå skal det sies, i disse klimatider, at det stusses mye på været blant lokale værhistorikere denne jula. For det som skulle være en periode med blå himmel og tilnærmet vindstille, har utviklet seg til en anormal post- (eller pre- (alt etter som)) monsunsk værtype. Mye fint vær på dagen, men gjerne regn og torden på ettermiddagen og kvelden. Det gjør ikke så mye for oss. Soltimene dekker behovet for de fleste, men været går utover dykkingen til undertegnede, og det er, i i-landssammenheng, litt forsmedelig.

Jeg må innrømme at jeg har hatt betydelig mer julestemning før. Riktignok skal jeg gjøre et forsøk på å skaffe en liten gris til helgrilling på juleaften, streng tatt skal vi forsøke å la julenissen komme på vannski, men det er mye som tyder på at dette kan bli vanskelig. Da er det godt å kunne falle tilbake på julesanger som vi øver inn trestemt med gitar. Birgitte, min søster Ingvild og min niese Vilde er alle syngende mennesker, og jeg drar nå rundt på min reisegitar, så et lite repertoar er i ferd med å danne seg. Jeg tillater meg denne nesten litt selvskrytende beskrivelsen av en musiserende familie med blandet kor og gitar i solnedgangen på julaften – med havet som kulisse og bølgeskvulpene som akkompagnement – ene og alene for at det må gå bedre enn det gjorde til lunsj i går da vi skulle framføre en julesang for en lankesisk familie (men naboer ringside) i forbindelse med en lunsj vi var buden på.

Hvordan havner man på en lunsj hjemme hos en lokal familie i et land som Sri Lanka? Jo, da må man ta utgangspunkt i det gjestfrie landet dette er i kombinasjon, tror jeg,  med vår holdning til lokalbefolkning og søken etter å forstå landets kultur og mennesker. Kanskje låter det litt pretensiøst, men det er litt sånn det er. Hvordan man møter landet i sin daglige gjøren og laden er essensielt for hvordan man blir møtt som turist, tror vi. Når man reiser så lenge som vi gjør, blir rutiner viktige. Vi står tidlig opp. Jeg pleier å ta en løpetur, og Birgitte går en tur, gjerne langs stranda.

Her om dagen går hun forbi det lokale fiskemarkedet. Og la meg slå fast, det er virkelig lokalt. Ingen fiskedisk med is og temperaturkontroll; det norske Mattilsynet ville steilet, men er man der tidlig nok, er det topp kvalitet. At yellowtfin tunfisk koster 30 kroner kiloet er jo også fint for lommeboka, og her nede skal tunsfiskbestanden være godt over rødmerket.

Med Birgittes åpne blikk og, jeg vil si, vinnende vesen, kommer hun i snakk med et lokalt par som er på sin handletur på markedet. Og for å gjøre en lang historie kort, de inviterer oss alle seks i det norske følget til lunsj (i tillegg til oss tre og  de nevnte to syngende damer er Vildes kjæreste Øyvind her. Ingvilds mann Jørn var her, men har nå dratt hjem til julefeiring på mer tradisjonelt vis – så er konstellasjonen gjort rede for). Den lokale lunsjen var i går, og den ble en opplevelse. Men da vi ikke visste hva vi skulle ha med som bidrag eller gave – vi fikk streng beskjed om ikke å ta med noe – besluttet vi å gi en musikalsk gave: En julesang skrevet av min far for Vildes barnekor for mange år siden. «Å tenk om vi hadde vært med blant dem» arrangert for 3 stemmer og gitar (av Jon Kleveland). Vi har framført den før med suksess, men i går skar det seg helt. Stemmene falt ut en etter en, og til slutt ble det bare melodistemmen igjen. Våre verter synes heldigvis det var veldig fint, men vi gremmet oss i det stille. Det kan ikke alltid gå slik man har tenkt. Men det å komme hjem til folk på den måten – med eller uten sangsuksess – er et stort privilegium som en nok bare opplever om en ønsker å investere i landene en kommer til. Jeg tror vi kommer til å huske lunsjen i går lenge.

At vi er her i Sri Lanka sammen med fire norske gjester (og ny delegasjon på 6 ankommer på lille julaften), er utrolig i seg selv. Pandemi og økonomiske problemer er initiert av et vanstyrt, nepotistisk myndighetsvesen og har fart ille med landet. Fra april i år og langt inn i vår reise har det ikke vært sikkert at vi ville få det til. Fly har blitt kansellert, og UD har lenge frarådet reiser hit. Vi trodde lenge vi måtte ha en backup-løsning i et annet land. Men opptøyene roet seg i Colombo. Reiserådet fra UD ble opphevet, og her sitter vi. Men det er land med store problemer. Vi kjenner det ikke så mye på kroppen, men du skal ikke snakke lenge med en lokal, før misnøyen med stat og regjering dukker opp. Mye av skylden – med rette – får den mektige familien Rajapaksa. Styrtrike og med uinnskrenket politisk makt fram til opprøret i april år. De kan skilte med tidligere presidenter i flere utgaver fra nasjonens vugge og fram til i år. Mange ministerposter, inkludert statsminister, er representert ved en rajapaksa, og i parlamentet satt og sitter både familie og deres venner. Slik går sjelden bra. Avisene, også norske, var fulle av bilder av illsinte folkemengder som stormet president Gotaboya Rajapaksas palass på forsommeren, hvorpå han flyktet til Maldivene. Nå er han tilbake i Colombo. Han bor på palasset sitt med vakter rundt seg og nyter livet, kunne en vi snakket med fortelle. Og det oppleves blodig urettferdig. For folket på Sri Lanka – om du er lankeser (75 %) eller tamil (13 %) – har store problemer med forsyningene. Og selv om vi som turister ikke merker all verdens til det, vet vi at det skorter på mye. Det er lite og dyr bensin, gass til matlaging rasjoneres, inflasjonen er astronomisk, og strømmen kuttes flere ganger per dag. Det er nesten så det er skamfullt å skrive at vi ikke lider lite under dette. Men hotellenes nødgeneratorer  lager i mange tilfeller sømløse overganger når strømmen forsvinner, taxiene får lov til å fylle full tank når de har vestlige med seg i bilen, og på grunn av vår gode økonomi – relativt sett – oppleves ikke matvareprisene avskrekkende. Men vi synes synd på menneskene her. For å sette det i perspektiv, drar Ichi, vår vertinne fra lunsjen i går, til Dubai for å jobbe som en slags aupair eller guvernante og kommer innom Sri Lanka ikke engang årlig. Og paret har to barn. Det er nærmest hjerteskjærende.

Tross dette må vi prøve å skape en god jul, ikke minst for lille Silje, som nok innimellom savner Norge, venner og vinter noe så langt inn i sjelen. En skulle tro at en julaften med strand og bølgebading trumfer sørlandsjul i slapsevær, men i et barns sinn er det ikke så enkelt. Av og til renner tårene i det solbrune, vakre ansiktet, og vi lurer da om vi har gjort det rette ved å ta henne ut av hennes trygge sosiale kontekst. Vi håper likevel at når vi sitter rundt bordet på julaften, alle 12, så vil julefreden senke seg også over stranda i Mirissa og vi vil nyte denne annerledesjulen, både store og små.

Jeg vil med dette ønske leserne av denne bloggen en god jul og et godt nytt år. Vi kommer tilbake på nyåret med rapporter, denne gangen fra øya Gili Trawangam utenfor Bali. Vi høres.