Om reisens symfoniske dynamikk

I skrivende stund har vi kampert på i Kovalam på Indias sørvestspiss, så å si, i nesten tre uker. Har vi funnet paradiset, er det betimelig å spørre om. Har vi funnet vår «elefantkirkegård» som vi skal søke når vi blir gamle og skrøpelige? Dagene glir litt over i hverandre, og det er ikke så lett å skille opplevelsene fra hverandre.

Jeg skal prøve så si noe om behovet for dynamikk i reiseåret vårt i denne posten. Og jeg skal svare på paradisspørsmålet, men først en liten beskrivelse av hvor jeg er akkurat nå. Kontoret i dag er på Cafe Beatles – vestlig tilnærming i Asia generelt er påfallende; musikken er vestlig, navnene er vestliginspirert og til og med modellene vi ser på svære billboards og reklameplakater er lyse i hud og hår. Det er egentlig veldig trist og «unødvendig».

Utsikten fra kafeens luftige andreetasje er upåklagelig. Turkist hav møter himmelen med sine egne blåsjatteringer der ute i horisontlinja, blått i blått, bare brutt av noen få fiskebåter som ennå ikke har kommet seg inn med nattens fangst. Fortsetter man videre vestover, forbi horisonten, vil man til slutt treffe omtrent midt på Afrikas horn, et sted langs Somalias kyst. Men dit er det mer enn 3000 kilometer, og den båtturen er temmelig uaktuell.  Lydene fra Arabiahavet er jevne og systematiske laget av bølger som slår når de presses opp av den grunne stranden. Det er inspirerende omgivelser.

Vi har nå reist i mer enn fire måneder, og vi har virkelig forflyttet oss. Tusenvis av kilometere langs asiatiske veier av ymse kvalitet. Vi er inne i vårt femte land og har los på Sri Lanka om kun et par dager. Det er omveltninger og inntrykk i et enormt omfang, og det er et stort ansvar å balansere dette – for oss selv, men ikke minst for åtteåringen, som er dratt med på dette eventyret.

Og uten å søke sympati, ros, eller ris, for den sakens skyld, kan jeg slå fast at det å reise slik vi gjør – i tillegg til å være fantastisk og helt enormt skjellsettende – er ganske slitsomt. Når vi forflytter oss med det som på militærspråket kalles 5. linja, altså hele bøtteballetten, drar vi på 7 kolli og mer enn 50 kilo. Dette skal inn og ut av busser, taxier, rickshawer, sjekkes inn på flyplasser og gjennom sikkerhetskontroller som det er ganske mange av. Større selvpålagt bør og tydeligere i-landsproblem skal man selvsagt lete lenge etter, men la det være sagt, man blir sliten av å forflytte seg og gjøre seg kjent med nye steder, hotellrom og mennesker (men det er også helt utrolig flott).

Og nå nærmer vi oss kjernen i det som overskriften antyder. Forholdet mellom opplevelser, sultenheten på nye steder og verdien av å roe ned, puste ut og leve langsomt.

Med andre ord er det like mye et behov for å være i ro som var grunnen til at vi har blitt så lenge her i Kerala som at vi nødvendigvis har funnet vårt paradis. For all del, det er vakkert, stranda er innbydende (men det er et kjør fra strandselgere som er nytt for oss), maten er god og billig  og vi trives godt. Men la det være slått fast. Vi har ikke opplevd India denne gangen. To dager i Mumbai og strandliv i Kerala er ikke det som ihuga «indianere» vil kalle the real India. Vi er enige om at vi skal tilbake en gang og dykke ned i dette landets kultur, geografi og variasjon på en annen måte. Kanskje fra sør til nord på to hjul med hver vår Royal Enfield Bullet som nybakte pensjonister om en god del år? Hvem vet.

Men det var dette behovet for å puste langsomt det hovedsakelig skulle handle om.

Jeg prøver meg med en allegori med høyt ambisjonsnivå her, og jeg  vil jeg driste meg til å beskrive vårt reiseår, bygget opp som et symfonisk verk, tuftet på et slikt klassisk rammeverk.  En symfoni, skrevet for orkester, består som regel av fire satser, hvor den første satsen er hurtig og omfangsrik og intellektuelt utfordrende. En såkalt allegro. Det er her vi har vært. Raske omveltninger, hurtige sceneskift og stadige forandringer. Vi har vært sultne på opplevelser, steder og mennesker. Vi har vært inspirerte og søkende.

Allegroen blir avløst av en annen langsom adagio-sats. Sulten etter opplevelser er der absolutt fremdeles og WhatsApp-lista fylles av kontaktinfo om flotte mennesker som vi treffer på vår vei. Men vi søker det rolige nå.

Etter måneder med reising i allegroens ånd, sa det gradvis mer og mer stopp. Og i Mumbai, en by med intet mindre enn 20 millioner, mennesker, må vi vel være så ærlige at det røk noen strenger i strykerrekka. Unotene er beskrevet i forrige blogginnlegg, og den som vil ha mer detaljrikdom, finner det der.

Og dette kan nok i større grad forklare hvorfor vi er her i Kerala så lenge. Rolige dager, ingen press for å se viktige turistattraksjoner eller prestere så mye. Det har gjort godt for både store og små som alle har kjent på ulike former på slitasje – tror jeg.

En annen grunn som er symfonimetaforen uvedkommende er at vi i over en uke har hatt besøk fra Norge. Siljes gode klassekamerat Billy og mamma Titti har kampert med oss her, og vi har virkelige kost oss med late stranddager og damene med behandlinger på retreatsenter som det er mange av. Ayruveda-filosofien innebærer streng diett, massasje og oljebehandlinger, og det er fascinerende (for en skeptiker som undertegnede er) å se hva en ukes retreat kan gjøre med en kone. Jeg drister meg til å kalle det en aldri så liten katarsis, både fysisk og sjelelig, og interessant å observere fra utsiden. En liten anbefaling der, altså. Strendene er fulle av mennesker i drakter som indikerer hvilket senter de tilhører. Det er skandinaver i bøtter og spann, og tror du ikke til og med kristiansandsdialekten dukket opp her om dagen. Morsomt. Verden er ikke større.

Og for å ta adagio-behovet på alvor, har vi besluttet at vi etter Sri Lanka-jul – som vi gleder oss veldig til med besøk fra to bla søstre med familie, hver på vår kant – slår oss ned på en liten indonesisk øy, etter planen i to måneder. Den heter Gili Trawangam og huser 0 motoriserte kjøretøyer, men en internasjonal skole. Der skal vi prøve å lage «hverdag» med skolegang, skriving og dykking med skilpadder. Det høres ut som noe vi kan leve med.

Etter det vil nok de symfonisk reisende være mer enn klare for den lette tredjesatsen. Vil jeg tro.

(Den hurtige, lettbeinte og ofte oppsummerende sluttsatsen kommer vi tilbake til, men det er langt fram ennå. Heldigvis.)