Midtveisevaluering fra Gili Trawangan

Godt nytt år til dere som leser det jeg skriver, og det viser seg å være en god del mennesker som gjør det. Takk for hyggelige tilbakemeldinger på denne bloggen og på artiklene som står i Fædrelandsvennen.

Vi skriver 13. januar. Det er tradisjonelt kalt 20. dag jul, og siste dag frist for utkastelse av juletre og annet pynt. Det er lite som tyder på jul rundt oss, her vi er på Gili Trawangan, en liten øy utenfor Lombok, Indonesia. Sommertemperaturer og vel så det, palmer og strender og ikke noe som tyder på at det nettopp har vært jul.

Det nærmer seg halvgått løp. Det vil si at vi har vært på reise omtrent 150 dager, og det er tid for litt refleksjoner om reisen så langt.

Men først litt om stedet vi er på nå. På 80-tallet ble Gili-øyene, de er tre i tallet, oppdaget av backpackere og trykket til sine bryst. Det er lett å skjønne hvorfor. Gili Trawangan hvor vi har etablert oss, er en øy på tre ganger to kilometer, og har en joggbar omkrets på syv kilometer. Det er ikke så mye som er igjen fra fordums tid da backpackerne sov i enkle bungalower og lot seg bergta av de omkringliggende korallrevene rundt hele øya. Nå er det mer enn 300 hoteller her (de aller fleste med ressurskrevende bassenger) , korallrevene bærer dessverre preg av turisttrykk, og mesteparten av palmetrebeholdningen er hugget ned til fordel for utbygging. Likevel er det idyllisk her. Virkelig.

Vi har leid en villa midt på øya og sykler med letthet rundt til det vi måtte ha på dagsplanen. Akkurat nå innebærer det skole for Silje, og jeg sitter i skolegården, i skyggen, og skriver på dette innlegget. Det mest påfallende med å komme til Gili etter måneder i hektiske Asia, er bortfallet av motoriserte kjøretøyer. Her er det verken biler eller scootere, bare sykler og hester. Taxisystemet er rett og slett å bestille seg en hest eller cidomo som det kalles her nede. De traver rundt i de trange gatene og en skal passe godt på når en runder et gatehjørne på sykkel med sviktende bremser, for de kommer fort, og de er mange. Men det å slippe tutingen fra biler, hvinet fra scootere er bare helt nydelig. Og når vi i tillegg kan trekke oss tilbake til huset vårt og det private bassenget (ja, vi lider virkelig ingen nød og er med på en utfordrende bærekraftstil), er det mye som tyder på at vi blir her en god stund. Her kan vi jobbe med ulike prosjekter, dykke i krystallklart vann, og være vertskap for de som måtte finne det for godt å låne de to ekstra soverommene som står og venter. Foreløpig har Rikke (24), vår eldste datter vært her. Hun kom på overraskelsesbesøk og ventet på oss da vi landet på Bali. Bare jeg visste om det, og det var stor stas og overraskelsen middels talt stor da Birgitte og Silje skjønte hva som hadde skjedd bak ryggen deres, og Rikke plutselig stod der. Nicolai (22) står for tur, men det er plass til flere. Digital nomade er jo et nytt fyndbegrep som innebærer full jobb i fremmed og gjerne eksotisk land. Men det skal vel noe til at noen har anledning til å fly 25 timer for å komme til denne paradisøya på denne tiden av året.

Fem og en halv måned på reise er på en måte veldig lenge. Men så har det på den andre siden gått veldig fort. Dagene og ukene suser innimellom av gårde og vi vet ikke hvor de blir av, men vi nyter og gleder oss over dette prosjektet, stort sett hver eneste dag. I en tidligere post skrev jeg utfyllende om reisetretthet og hvordan vi ble tvunget til å ta grep. Forflytningene, storbyene og kulturforskjellene ble i meste laget for Silje, og vi måtte legge om strategien en god del. Nå er vi inne i den roligste delen av hele turen med bofasthet på kanskje to til tre måneder på samme sted.

For vi har jo tross alt vært i 7 land allerede. Thailand – Kambodsja – Vietnam – Nepal – India – Sri Lanka – Indonesia. Mer enn 30 byer er besøkt med minst like mange overnattingssteder. Jeg har ikke regnet på hvor mange kilometer vi har forflyttet oss til lands og til vanns og i luften med, men det er snakk om betydelige antall tusen kilometer, bare i buss.

Er det mye som har overrasket?

Ja, en del. Vi undervurderte åpenbart forflytningstretthet, og burde sikkert ha tenkt dette på forhånd. I mange av storbyene (5 millioner +) er trafikkbildet så kaotisk at man kan få stiv nakke og stressanfall av mindre. Det å måtte gå hånd i hånd med Silje uansett hvor og når er selvsagt koselig, men slitsomt når det er drevet fram av HMS.

Jeg hadde også glemt hvor ekstremt mye løshunder det er i Asia. Uansett hvor vi har gått, har det tytt med hunder i alle fasonger (på Gili er det null hunder, bare noen katter og rabies er et ukjent fenomen). Det sies at det er 500 000 løshunder, bare på Sri Lanka. Jeg tror det er flere. Nå skal det sies at det er få ganger vi har opplevd hundene som truende. Det er nok bare på Koh Rong, en øy utenfor Kambodsjas sørkyst at hundene skapte konsekvenser for oss. Der var de aggressive og oppsøkende og gjorde at jeg for første og eneste gang måtte legge om joggerutinene.  

For selv om vi har rabiesvaksine, vil et ublidt møte med en hund (bitt eller til og med bare et slikk i sår på hånden) utløse nødprosedyrer med sykehusbehandling. Vi har heldigvis sluppet billig unna på hele helsefronten. Med unntak av en hjernerystelse (som er alvorlig nok) etter mitt ublide møte med en glassdør i Nepal, Siljes høydesyke i Himalaya og noen gnag- og skrubbsår har vi holdt oss veldig friske. Et par netter på do med magetrøbbel, riktignok,  er lite når man leser om korona, influensa og forkjølelser hjemme i Norge.

Jeg er også overrasket over hvor imøtekommende nesten alle mennesker vi har møtt i lokalbefolkningen i de ulike landene. Og dette til tross for at problemene står i kø overalt, virker det som; pandemien har satt dype og alvorlige spor (I Kambodsja lot det til å være nærmest en depresjon i landet som slo ut i tiltaksløshet og apati), det er mangel på ressurser, som elektrisitet, vann, gass og matvarer (særlig på Sri Lanka), men menneskene tar oss imot med åpne armer. Det er rørende. Nå skal det sies at vi gjorde et valg fra dag 1 om være interessert, prøve å komme i kontakt, være obs på begrepet ansvarlig turisme.  Dette har helt sikkert vært avgjørende for at vi flere ganger har blitt buden hjem til folk vi kommer i snakk med. Det er spesielt å oppleve og neppe alle forunt (ingen nasjoner nevnt, ingen glemt, men holdningene til turister fra ulike land er ekstremt forskjellige…)

Det siste punktet jeg vil trekke fram som overraskende, sånn midtveis i løpet, handler om Siljes opplevelser av verden. Det er mer krevende å skrive om, for jeg må ta utgangspunkt i at hun kan lese dette i kveld, i neste uke, til neste år eller når hun blir voksen. Og jeg vil selvsagt ikke at det jeg formidler skal oppleves ufordelaktig eller utleverende. Jeg vil derfor uttrykke meg varsomt når jeg berører hennes måte å møte verden på. Vi må huske på at hun aldri spurte om å være med på denne turen. Prosjektet Den store reisen er drevet gjennom av to foreldre med utfarts- og eventyrtrang. Men Silje er med og hun er i det store og hele en fantastisk reisepartner. Makan til humør og kreativitet skal man lete lenge etter. Hennes ekstroverte væremåte skaffer henne venner overalt, og det er en fryd å se hvordan hun møter mennesker i alle aldre.  Men jeg hadde kanskje, naiv som jeg er, trodd at hun ville ha utviklet enda mer blikk for det rundt seg. Nysgjerrigheten for det som ligger foran oss av kultur-  eller naturskatter har ikke latt seg pirre i veldig stor grad. Men det er nok slik det er å være syv og åtte år. Katten som ligger og maler i skyggen utenfor murene av Angkor Wat er mer spennende enn denne unescoskatten i seg selv, for henne. Gleden over et møte med en bøffelkalv er mer genuin enn opplevelsen av en soloppgang i Himalaya.

Jeg prøver ikke å si at jeg er skuffet, men jeg er kanskje litt overrasket over at nysgjerrigheten ikke gradvis vinner fram. Men det er nok sånn det er å være barn, det er sånn det er å leve i det nuet som hun gjør. Og vi er så uendelig glade for at vi får denne anledningen til å være sammen i stort monn. Vi har tid til å spille kort etter frokost (skolen starter ikke før 11), høytlesning finnes ikke noen unnskyldning for ikke å rekke (vi har likevel bare lest en bok høyt sammen, det er ikke mer enn det bør være), vi kan sitte og skravle etter middag for ingenting skal rekkes,  og akkurat nå kan vi kan snorkle med skilpadder når som helst, og det er ekstremt befriende. I morgen er det lørdag, da skal vi ut med båt og snorkle mellom alle tre Gili-øyene. Så får vi se hvem det blir gøyest for. En åtteåring som også gleder seg til å treffe vennene sine over Minecraft-skjermen senere på dagen, eller hennes to foreldre. Jeg tror det blir bra, både med snorklingen og oppholdet vårt på Gili T.