Nepal – høyt og herlig

Høydemåleren nærmer seg 2900 meter over havet. Litt usikker, forresten, på hva som er nærmeste hav, det er kanskje Bengalgulfen, men det er lite som minner om lavland og kystlinje når Grim-familien forserer de sherpa-steinlagte stiene oppover i fjellet. De har tatt oss langs brusende elver, gjennom rhododendronskoger hvor de eldste trærne er mer enn 500 år gammel og stammene minner mer om norske furustammer og lite om rhododendronbuskene vi kjenner fra egne breddegrader. Vi nærmer oss landsbyen Gorephani og snart dukker på nytt fjellene opp. To 8-tusenmetere og en rekke «mindre» topper på seks- og syv tusen meter i synsranden, og det er blendende vakkert. Vi er inne i dag to av denne seksdagserstrekkingen, og vi nærmer oss slutten på dagens 6-timersetappe og nesten 1000 høydemetre. Sammen med oss er guiden Gryam og porteren Beam. Den første dagen sies det at steintrappa vi gikk, består av 3333 trinn, sirlig lagt av et stort Sherpa-lag for mange tiår siden. Det tror jeg så gjerne, det er en veldig lang trapp. Men utrolig nok har Silje (8) klart dette med veldig god margin. Noen (ikke så rent få) gulrøtter i form av godteri har blitt delt ut på strategiske trinn, vi har lekt gangetabelløvelser i trappene (hjemmeskole) snakket mye om dataspillet Minecraft som jeg kunne lite om, og den unge foreleseren kunne foruroligende mange detaljer om. Og vi har lekt Bilbo på oppdrag i Hobbit-land og passet oss for imaginære farer over en lav sko. Spesielt ørnene som svevde over landskapet i det som fortonte seg som endeløs oppdrift, representerte farer lik død og fordervelse i leken vår. Vel framme i landsbyen Ulleri på 1950 meter ble det dog tidlig kveld og ei lite jente som glatt sov forbi den spektakulære soloppgangen over Annapurna South (7219) morgenen etter.

Men tilbake til der jeg begynte. Dag 2. Landsbyen Georephani er bare noen små hundremetre unna, og tredjeklassingen begynner å klage på slitenhet. Det er jo ikke så rart, og oppleves ganske logisk, egentlig. Men når natten setter inn og det nærmer seg den altfor tidlige reveljen klokka kvart på fem – hvor målet for turen, soloppgang sett fra Poon Hill på 3200 meter – begynner problemene. Siljes kropp streiker. Hun er kvalm, begynner å brekke seg og kaster opp det lille som er i magen og kjenner seg absolutt ikke bra i det hele tatt. Hun blir sengeliggende. Birgitte trekker det velfortjente lengste strået og får med seg det pittoreske morgenlyset på Poon Hill, mens far holder fortet (og spybøtta) sammen med pasienten. Er det noe hun har spist? Er det et virus som herjer? Eller er det rett og slett høyden?

Høydesyke er et velkjent fenomen i trekkingsammenheng, og man skal alltid være på utkikk etter symptomer. I korte trekk kan man si at ødem, som det heter på fagspråket, har tre nivåer, hvor det første ofte viser seg som hodeverk, kvalme, svimmelhet og slitenhet. Neste stadium er væskeansamlinger som gir seg utslag i huden, særlig i ansiktet og rundt øynene. Da er det på tide og slå alarm og komme seg nedover, fortere enn svint. Det siste nivået er hjerneødem. Det er dødelig og innebærer ofte helikopterredning, førstehjelp og sykehusinnleggelse. Det går ikke alltid bra. Silje tikket av på de fleste symptomene for stadium 1, og vi tok en avgjørelse om å legge inn en hviledag før en berammede passovergangen på drøye 3000 meter kunne gjennomføres. Hviledagen syntes å gjøre henne godt, og dagen etter var vi alle ved godt mot. En ny 6-timersdag lå foran oss. Den skulle ikke bli som forventet.

Etter om lag tre kvarter og en stigning på 200 meter sa det fullstendig stopp i den lille kroppen. Beina var bly, motet var blåst bort. Pause, kriseråd og samling i bunn, som ironisk nok var på det høyeste punktet både Birgitte og Silje noen gang hadde vært. Det kan høres ut som om dette var en 2+2 er fire- konklusjon, men det skal sies at vi ikke på dette tidspunktet var sikre på om det var høydesyke eller noe annet. Men det ble likevel klart for oss: Vi kunne ikke fortsette. Vendereis var den eneste forsvarlige løsningen. Men det var uansett timer med vandring før vi var nede på en høyde over havet som monnet for bekjempelse av symptomene. Det var en ugrei situasjon, og den mest uoversiktlige på den snart 100 dager lange reisen vår.

Men så skjer det at etter en halv time nedover med kjemping og krefter som ikke er der, begynner høydemåleren og dirre ned mot 2600 meter. Plutselig er det som om noen trykker på en knapp. Hun begynner å synge, så kommer det par ukoordinerte dansetrinn, og så settes farten opp. Hun er leget! Om vi noen gang skulle vært i tvil, forsvant den som dugg for solen. Diagnostiseringsproblematikken er ute or soga. Det var høydesyke, banna bein.

Resten av dagen var en fest, sammenliknet med det siste halvannet døgnet. Og da vi også fant en landsby på vei nedover med bøffelkalver som hun annekterte, vi voksne fant stillhet og lesero (og en stjernehimmel fra en annen verden), ble det sannelig ikke så galt likevel.

Vel nede i «lavlandet» her i Pokhara på 950 meter konkluderer vi med at dette var en stor opplevelse, og noe som vi anbefaler alle å få med seg. Må man være i god form for å gjennomføre en slik tur? Det hjelper så klart å være vant med å bruke kroppen. Men vi møtte turister i alle aldre (kun to andre barn) og, kan vi si, fasonger, og det virker om de alle klarte å karre seg oppover fjellsiden. Det er jo ikke teknisk klatring noen steder, men det er mange høydemetre, og skulle man legge ut på en av de ordentlig substansielle turene – Annapurna-/ Mount Everest Basecamp eller Annapurna Circuit – vil høyde ( fra 4100 til 5500m) og kulde (ned mot -20) være to faktorer som bør tas med i vurderingen. Vi hadde både guide og porter, så da er kart og veivalg irrelevant og kiloene på ryggen avhenger av tyngden på fotoutstyr, så å si. For førstegangsreisende vil vi nok anbefale å ha med nettopp guide og porter selv om det er fint mulig å være sin egen lykkes smed i fjellheimen. Vi møtte noen av disse «genuine» trekkerne med treukersskjegg, tydelige merker etter mange dager i sola (den tar kraftig i høyden) og minst 20 kilo på ryggen. De vil hevde dette er den eneste formen for ordentlig trekking. De om det.

Nå hviler vi ut i Pokhara, før vi i morgen legger turen sørover til byen Chitwan. Der kan man forvente solfylte og varme dager på over 30 grader i kombinasjon med et rikt fugle- og dyreliv. Kanskje blir det safari på oss. Det kommer litt an på prisen.

Nepal har vært en stor opplevelse. Fremdeles er det 10 dager igjen. Da venter India på oss. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er spent på hvordan dette vil oppleves på kropp og sjel for store og små.