India – et brutalt møte

La én ting være sikkert. Reiseruta vår så langt har vært temmelig heterogen når det kommer til valg av by og land, fjell og strand og folk og fe. Storbyene har egentlig kommet på rekke og rad. Og jeg tror det allerede kan slås fast at det å reise med barn i disse byene som er oppe og nikker på pluss ti millioner mennesker, ikke nødvendigvis er den optimale ideen. Men hver av disse enorme metropolene har sin egen identitet og i noen tilfeller sin helt egen sjarm. Trafikkbildet vil i mange tilfeller tegne de mest markante strekene på trivselskartet. For mye larm – det tutes noe så helt hinsides i hele Asia – for mange høye skuldre på grunn av frykt for påkjørsel er med å prege opplevelsene,  og smog som river i lungene (og trigger min latente astma) vil til rest og slutt være delaktig i konklusjonene. Kathmandu i forrige uke er typisk eksempel på en by som tikker av på de fleste av disse negative barometrene, men heldigvis fant vi fram til noen «lunger» den siste sightseeingdagen og fikk et justert bilde av byen. Smogen ligger tett, joda. Trafikken er fra helvete, vær du sikker. Og lunger er satt i hermetegn fordi bildet ofte assosieres med grønne sådanne i form av parker. I Kathmandu er parkene fargeløse og kjedelige og en får følelsen at trærne i bestefall er fotosyntesenøytrale. Men det vi søkte og fant siste dag var et par-tre trafikkløse severdigheter, noe som gjorde dagen for oss og løftet bildet av Nepals hovedstad mange hakk. Det vil si, det første stedet ble et så kulturelt sterkt møte med virkeligheten for Siljes barnesinn at det knapt kan regnes på plussiden, men tempelet (eller mer tempelsamlingen) Pashupatinath, ved bredden av elven Bagmati, er verdt et besøk for alle voksne som kommer forbi Nepal og Kathmandu. Det regnes som et svært hellig sted og kan kanskje kalles Nepals svar på Indias Varanasi. Med andre ord er det her familier kommer og kremerer sine avdøde slektninger i full offentlighet med turistenes telelinser og iPhonekameraer så å si ringside. Vi hadde vår hjemmeskoletime på relativt god avstand og unngikk de grafiske detaljene sånn sett. Men det ble likevel samfunnsfag og krle, som det heter i skolen, helt i ytterkant av det forsvarlige. At tiggere av nesten ubeskrivelig karakter – spedalskhet er ikke utryddet på disse kanter – ble en del av inntrykkene hjalp ikke særlig på. Det ble rett og slett for tøft og vi måtte pent trekke oss tilbake og samle oss litt i bånn en stund. Stemningen var medioker.

Redningen ble Boudhanath stupa, en liten richshawtur unna. Dette er også høyt opp på hellighetsskalaen og et valfartssted for både lokale og for de turistene som så smått har begynt å børste støv av pass og vaksinekort. Ingen biler, ingen larming, bare summing av menneskestemmer og kurringen fra et abnormt høyt antall byduer i perfekt harmoni med det gamle ærverdige templet. Å vandre rundt dette fantastiske byggverket, hvor det sies at det å se inn i stupaens øyne som alltid følger deg på ferden rundt byggverket gir deg lykke, var som å – uten sammenlikning for øvrig – befinne seg midt på et toskansk bytorg eller et gammelgresk agora. Det var storslagent.

Så trodde vi kanskje at reisekompetansen var bedre enn den reelt var. I alle fall gikk ferden vår fra smogbefengte Kathmandu – herved nyansert og oppgradert til spennende by – til    Mumbai i India. Det måtte jo gå fint. Her snakker vi om nesten 20 millioner mennesker og en verdensby nesten inne på listen over de 10 mest folkerike byene i verden. Møtet med Indias kulturelle, industrielle og finansielle hovedstad ble en nedtur. Jeg kunne ønske jeg kunne skrevet om viktorianske praktbygg, kulinariske ekstremportopplevelser og en familie fra Grim i perfekt balanse. Og vi så for så vidt billedskjønne bygninger og spiste faktisk riktig så godt en kveld. Men harmonisk var det ikke. Egentlig ikke på noen som helst måte. l denne bloggposten kommer ærligheten til overflaten og etterlater ingen tvil. Våre tre dager i Mumbai er kanskje reisens dårligste tatt alle parametere i betraktning. Og etter mer enn 110 dager på reise er det kanskje ikke mer enn rett og rimelig at noen dager og opphold må lov å havne i skammens bokhylle. Skjønt skamfullheten er ikke det som kjennes sterkest. Mer enn anerkjennelse av at noen byer blir for mye. Mumbai ble mange hakk for mye. Så er det også slik at det limet som er i den lille flokken vår ikke utfordres av en dårlig byopplevelse. Det er kjedelig der og da og det smelles litt over bordet når følelsene tar overhånd, men det skal mer til enn indisk kaos for å vippe oss helt av pinnen.

Jeg gjør et lite kronologisk krumspring og spoler tiden tilbake til Nepal enda en gang, man blir ikke så lett ferdig med et slikt land. Etter by og fjell ventet nasjonalpark i sør på oss. Krokodiller (i fleng) i elevene, neshorn i jungelen og elefanter på veiene. Det var gode dager, men vi har konkludert med at vi ikke er utpregede safarimennesker. Det høres kanskje blasert ut, men det å sitte på en åpen jeep sammen og speide etter dyr som for så vidt er ville, men som om de dukker opp, ikke enser vår jeep og de andre bilene som umiddelbart stimler til. Det er litt som å være i en dyrepark uten at dyrene trekker innendørs om natten. Og elefantpolitikken, don’t get me started,  er et akaisk system som burde vært avskaffet for tiår siden. Med pisk og kjettinger skal de underkuede majestetiske dyrene levere varene for uvitende turister med instagram i blikket. Det var ille å se, og vi hadde mange diskusjoner med aktører som var med å støtte denne dyrefiendlige aktiviteten. Det er forhåpentligvis unødvendig å presisere at vi ikke engang vurderte elefantsafari. Likevel var det gode dager som også innebar et par døgn på en kaffefarm hvor Silje fikk prøve seg som melkebonde og duepasser. Det passet henne utmerket. Men midt opp i disse opplevelsene klarte jeg kunststykket å overse en glassdør på resorten vi bodde på i Chitwan Nasjonalpark. Jeg deiset inn i den, klink edru og uten å se ned i en skjerm. Døra var rett og slett for godt kamuflert. Det smalt noe salig, jeg måtte ta telling og hjernerystelse var et faktum. Grunnen til at jeg tar med dette er at det er med å legge en del føringer for hvordan vi kunne og kan legge opp forflytningene i tiden etter smellen og framover på ubestemt tid. Tilstanden min, som på ingen måte er alvorlig, gjør at alt for mye buss- og togristing gjør allmenntilstanden min noe redusert. Det hele endte da med, for å loope meg tilbake til da vi ikke synes reiselivet var noe kult i Mumbai, at vi hoppet på et innlandsfly og tok straka vegen ned til Trivandrum, Kerala, sør i India. Hit skulle vi uansett – om en uke kommer Billy, Siljes kjempenære klassekompis og hans mor Titty hit og møter oss. Det gleder vi oss veldig til. Men vi hadde egentlig tenkt å kjøre en slowtravelling sørover med tog. Slik ble det ikke, men nå koser vi oss med strandliv, bølgesurfing, fersk sjømat til en billig penge på strandrestaurantene og teller ned til norsk selskap om en drøy uke.

Jeg sitter på en balkong og skriver dette, hører bølgene slå mot stranda og smiler mot min kone som akkurat nå kom og skjenket et usedvanlig sjeldent glass hvitvin i glasset her. Vi kan leve med dette. Det er et godt liv.