Om Tomb Raider og folkemord

Lesere av bloggen som er født før 1980 – og det er sikkert strengt tatt de fleste som forviller seg inn her – husker kanskje filmen Tomb Raider fra 2001, basert på et dataspill med samme navn og med Angelina Jolie i hovedrollen. Denne må ikke forveksles med remake-filmen fra 2018. Angelina som Lara Croft var tøff. Hun var steintøff og kul og hun kjørte Landrover gjennom jungelen og ikke minst leverer hun en uforglemmelig scene fra Angkor Wat i Kambodsjas Siem Reap.

Jeg kommer tilbake til dette.

Nå er vi ankommet hovedstaden i Kambodsja, Phnom Penh. Det er en by med masse historie, og de grufulle årene fra 1975 til 1979 er brutalt dokumentert med The Killing Fields (Choeung Ek) og folkemordmuseet Tuol Sleng Genocide Museum, også kalt S21. Jeg fikk et sterkt møte med disse stedene i dag. Om lag 2  000 000 millioner mennesker døde som følge av Pol Pot og Khmer Rouges herjinger (en halv million henrettet) . Opp mot 20 000 ble torturert til døde i Tuol Sleng. Overlevelsestallene kan nesten telles på en hånd. Den autentiske følelsen i rommene og cellene på museet, der det faktisk skjedde,  var så sterkt til stede at det var som å puste med og være i historien. Det var bare luktene og lydene av skrik (som visstnok ble forsøkt overdøvet av store høyttalere i trærne på utsiden) som holdt meg i nåtiden. Som formidler på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter er autentisitet og historiebevissthet noe vi snakker mye om på jobb.  I dag kjente jeg begge deler så intenst på kroppen som jeg sjelden har opplevd før (og jeg har vært i ganske mange konsentrasjonsleirer fra andre verdenskrig). De svære, grafiske, usensurerte, fotografiene på veggene av fanger slik de ble funnet da Tuol Sleng ble frigitt av vietnamesere, synet av sengene midt i rommet som ble brukt til å tjore fast fangene mens de ble pint til døde, sitter ennå i kroppen og vil bli der lenge. På The Killing Fields vandrer man rundt massegravene fra dette uforståelige folkemordet mot sine egne, og siden vi er på slutten av regntiden nå, med store ettermiddagsbyger og kraftige regnskyll om natten, er det faktisk så makabert at det fremdeles dukker opp tenner og små fragmenter av beinrester i jorden på Killing Field. Det sier noe om omfanget. Jeg så det selv. Det gjør inntrykk.

Noen dager tilbake i tid.  

I Siem Reap fikk vi med selvsagt med oss Angkor Wat, som er nevnt i innledningen. Ingen som drar til denne byen, lar være. Siem Reap hadde vel knapt vært på kartet om ikke det hadde vært for Angkor Wat. Dette samlenavnet for alle tempelrestene etter Angkor, ruinbyen som hadde sitt store kulturelle høydepunkt på slik linje med resten av Khmerriket på 1100-tallet. Opprinnelig ble Ankor bygget som en hinduistisk hyllest til guden Vishnu og det hinduistiske universet, men konvertert til buddhistisk helligdom et par hunder år senere. Normalt er det følelsen av sild i tønne å gå her, sies det. Selv klokka 4 om morgenen når sola farger ruinene med morgenlyset, har det pleid å være trangt om plassen. Men nå, i en slik første fase, post covid, var det raust med plass både utenfor og på innsiden av tempelmurene. Midt på dagen, endatil. Og det er bare det å si, det er storslått. Man vandrer gjennom enorme tempelganger, over åpne plasser, opp steile trapper og ser utover et historisk landskap av store dimensjoner. Og skal man få med seg alt, må man ha en tuk-tuk (taxi på tre hjul) i flere timer. For arealet er ikke mulig å dekke til fots. Særlig ikke i 35 graders varme. Og tuk-tuk-sjåføren tar oss gjennom dagen, forbi aper som titter nysgjerrig på oss, over gamle broer med skulpturrester, ornamenter og relieffer langs vegger som med en ubeskrivelig detaljrikdom forteller narrativer fra den buddhistiske tradisjon. Og til slutt kommer vi da til Ta Prohm. Og det er her innledningen på bloggposten innhenter oss. Det vage minnet av en Angelina Jolie i tettsittende drakt med disse ekstremt karakteristiske treformasjonene som nærmest prøver å sluke de gamle tempelmurene blir med ett levende. Det er eksotisk og overveldende.

Birgitte har, som nevnt i tidligere bloggposter, bodd i Siem Reap i to perioder. Med hennes vesen og blikk for lokalkulturen, var det ikke så overraskende for meg  at lokale khmerer nærmest sto i kø for å invitere oss hjem. Vi har spist mye god hjemmelaget khemer-mat. Og vi har stotret oss gjennom samtaler med misforståelser og språkbarrierer. Og vi har blitt tatt med på tur. Ei av Birgittes tidligere kolleger ved lærerskolen PTTC i Siem Reap tok oss med en til det som litt misvisende kalles «floating villiage». Noen steder leser jeg «stilting village» og det er langt mer dekkende. Hun Makara, som hun heter og hennes mann Mr Ed, tok oss med til landsbyen Kompong Kleang som er bygget på stylter for å tåle den ekstremt forskjellige vannstanden mellom regntid og tørr periode. Når vi var der, sto vannet 15 meter over tørrlagt (som det er noen måneder når regnet uteblir), og tretoppene stakk opp av vannet. Det er et fenomen som er resultatet av regntid og at elva Mekong på denne tiden skifter retning og fyller Kambodsjas store innsjø Tonlé Sap og presser vannet innover i landskapet utenfor breddene. Kompong Kleang ligger helt i nordenden av innsjøen og er prisgitt vannsyklusen i sin økologiske tilpasning. I tillegg til en fascinerende longtailbåttur på elva langs landsbyen,  fikk vi også med oss en padletur i en slags kano hvor vi manøvrerte mellom tretopper, svømmende slanger og dessverre ganske mye plastsøppel. Det er utrolig å tenke på at familier tilpasser seg dette miljøet med båt til naboen en del av året og sandaler i mudderet under tørken.  

I morgen drar vi videre til Sihankouville. Det er en by på Sør-kysten. Der skal vi være et døgn, før en liten uke lokker på øya Ko Rong. Der blir det fokus på hjemmeskole og høytlesning. Foreløpig kan det virke som om det er Ringenes Herre som strekker det lengste strået. Da går vi i så fall ikke tom for litteratur med det første.

Men vi lar Lara Croft få avslutte denne posten. Hun låner i filmen ordene av den store William Blake som i dette sitatet minner oss på viktigheten av å holde blikket på de små ting.  

«To see your world in a grain of sand, and a heaven in a wild flower. Hold infinity in the palm of your hand, an eternity in an hour» William Blake.

Kilder:

Tuol Sleng Genocide Museum

Wikipedia om Angkor Wat