Takk, New Zealand

I nesten to måneder har vi vært her, bodd her, jobbet og for første gang på disse månedene kommet ordentlig tett på kulturen i landet og området vi har besøkt. Oxford, utenfor Christchurch på den newzealandske Sørøya har nesten blitt litt som en hjemby. Vi har eget bibliotekkort(!) på nikk med kassadamene på matbutikken Freshchoice  og blitt kjent med de gruslagte småveiene som går på kryss og tvers gjennom det høstlige landskapet omkranset av de sørlige Alpene som fjellene kalles. De er spektakulære.  Familien Holland, bestående av Verity og Dave, Matai (11) og Ada (13), som har åpnet hjemmet sitt og hatt oss boende i mer enn seks uker, har tatt oss med til familie og venner og introdusert oss for et landlig New Zealand med dets gjestfrihet og varme som vi sjelden har opplevd.

Erfaringen med Workaway, som ble beskrevet i forrige bloggpost, vil vi anbefale på det varmeste. Med fare for gjentakelse, minner jeg om at ordningen innebærer at man bor og spiser gratis mot fem timers arbeidsdager – enten på en gård, tilknyttet en lokal skole, en NGO eller en lass med andre typer jobber. Det sier seg selv at seks uker med slike betingelser er gunstig med tanke på økonomi. Et raskt søk på Booking.com vil gi hotellrompriser for tre personer, som starter på tusenlappen – og da gjerne med delt bad. Og et restaurantbesøk vil nesten utelukkende ligge på 700 kroner og oppover for oss uten at vi flotter oss nevneverdig. Med andre ord: New Zealand er blitt et veldig dyrt land, og i kombinasjon med en historisk lav norsk kronekurs (føles det som), ville ikke vi, med vårt budsjett, kunne tilbrakt så mange uker her uten Workaway i ryggen.

Og like viktig som de pengemessige besparelsene har vi altså etablert et livslangt vennskap med en familie,  og lært mye om kulturelle koder og newzealandske forhold på så mange felt.

Det kan kanskje høres slitsomt ut med jobbing hver dag (her på gården er ideen om å holde hviledagen hellig et relativt ukjent begrep), men det føles egentlig ikke sånn. Riktignok har det vært dager med temmelig slitne muskler på kvelden, og etter at jeg brakk tåa (som også kan beskues i tekst og bilder i forrige post), har det blitt en del statiske ting jeg har gjort over mange timer som har tæret på sener og ledd. Men alt i alt, har det vært hyggelig og givende. Og det har virkelig ikke vært jobbing med timelister og inn- og utsjekk. Noen dager har vi gjort helt andre ting enn gårdsarbeid, og for to uker siden lastet vi opp øyas minste bil – en Nissan Micra – og dro på en ukes biltur på Sørøya. 1600 kilometer langs kyst, innland, gjennom og over fjellpass og langs Mjøsa-store innsjøer med blendende turkisfarget vann. Vi la turen innom Queenstown i sør, jentene dro på hesteridning i fjellene utenfor Wanaka og vi fisket laks som ble til middager for nesten hele turen. Hva angår det siste må det sies at de som ser for seg en brusende elv, fluesnøre som glinser i motlyset og en vill kamp mot en 10 kilos hanlaks i hvite stryk, dessverre må stryke det bildet. På «The Hook» med slagordet «From lake to plate» leier man fiskestang, fisker egenoppdrettet laks i en stor dam og betaler ved utgangen per kilo. Gøy var det likevel for Silje som dro sin første halvannenkilos på den lille tynne stanga som hun fisket med. Og konseptet (som vel også finnes i Danmark, så vidt jeg vet) tilbyr også at fisken(e) du har dratt opp kan tilberedes og av kjøkkenet på stedet (derav slagordet). Vi valgte å få våre filetert og vakuumert for takeaway slik at vi kunne prosessere dem selv til sashimi eller hive dem på en grill der vi senere skulle overnatte.

Tolkiens univers har blitt en gjenganger for oss – og for det som er publisert fra våre tastaturer, og også denne gangen kunne vi shoppe i steder som vi kjenner fra filmene om de sjarmerende små hobbitene. Utenfor Queenstown ligger Glenorchy som knyttes sammen av noe som blir betegnet som en av verdens fineste veistrekninger. Og i Glenorchy fant vi for eksempel Beorns (Hamskifteren i Mikael Persbrandts skikkelse) hus-lokasjon fra Hobbiten-filmen og kunne nok en gang drømme oss inn i de dramatiske scenene. Men Ringenes Herre som høylesningsprosjekt får vi en helt spesiell ramme rundt både bokopplevelse og naturen som vi har vært en del av de siste ukene.

Biltur på New Zealand kan absolutt anbefales. Og vi tar med oss inntrykkene videre når vi nå forlater NZ til fordel for Saudi-Arabia. Foran oss ligger en melkerute fra helvete. 35 timer, tre land (Australia, Vietnam, India og så Riyadh) seks flystrekninger og spenning knyttet til både forbindelser og visumplikt i India. Vi flyr til Kolkata (gamle Calcutta) fra Ho Chi Minh-byen og må videre innenlands til New Dehli. Dette utløser mest sannsynlig visumplikt for de to timene vi skal være i landet. Jeg har fått første visumsøknad i retur på grunn av en sannsynlig stikkprøve og et sterkt indisk behov for pedanteri. Så nå venter vi i spenning om den går igjennom før vi lander på indisk jord om to dager. Vi kan ikke annet enn å krysse fingrene og håpe på det beste. Det har som regel vært en suksessoppskrift så langt på denne reisen. Rapport følger…

PS den brukne og gjenstridige tåa gror – om enn sakte. Jeg har et lønnlig håp om å kunne spille tennis i Saudi-Arabia med den norske ambassadøren Thomas. Det er i residensen ved ambassaden vi skal bo hos Thomas og Camilla, da han er min gode barndomsvenn. Vi er fram til å møte dem og se en flik av hva dette massive landet har på tilbudssiden.

Takk, New Zealand!