Farvel (for denne gang), Asia!

Det er nesten ikke til å tro. I skrivende stund har vi vært på reisefot i 213 dager. 7 asiatiske land ligger bak oss, et vell av inntrykk, storbyopplevelser, landsbygd, menneskemøter vi vil ta med oss for resten av livet, Unesco-listede bygninger som kan ta pusten fra en, soloppganger over Himalayas åttetusenmetere, solnedganger i Det indiske hav – og vi har vært en familie som sammen har levd oppå hverandre i hele denne tiden. Rosenrødt? Eventyrlig? Komplikasjonsfritt? Alle land like fine? Jeg skal gjøre et forsøk på å oppsummere denne delen av Den store reisen med noen refleksjoner på tampen – før Sydney og New Zealand venter rundt neste sving.

De som har fulgt denne bloggen, hørt vår pod, hørt oss på NRK Sørlandet eller lest reisebrevene i Fædrelandsvennen, har forhåpentligvis kunne trekke ut nyanser i våre opplevelser. Vi har forsøkt å løfte fram alt det positive, og det er en enkel øvelse, for opplevelsene på plussiden står i kø. Det er nesten så vi ikke selv tror det. Men vi har også gjort et ærlig forsøk på skrive og snakke om det som veier opp for postkortbildenes framside, både i konkret og overført betydning. Med postkort sikter jeg naturligvis til vår trang til å polere de inntrykkene vi ønsker å formidle; vår dragning mot å tilføre bildene og historiene vi viser fram litt ekstra kontrast og fargemetning – og bare et lite filter for å få fram idyllen.  Men et år borte fra hjem, familie, venner, jobb og rutiner er ikke bare idyll, og i denne posten vil jeg gjøre opp status, i den grad det er mulig på begrenset spalteplass og med et så inhabilt perspektiv som jeg tross alt har.

Vår reiserute har så langt vært omtrent som følger:

Thailand: 30 dager

Kambodsja: 25 dager

Vietnam: 30 dager

Nepal: 25 dager

India 20 dager

Sri Lanka 25 dager

Indonesia 60 dager

Det har vært en god rute, og vi har nok hatt litt flaks, for researchen på akkurat dette punktet har ikke vært veldig grundig. Vi har plukket land vi har ønsket å reise til, noen land har falt ut av den tentative reiseplanen og noen har kommet til. Denne fleksibiliteten har vært veldig viktig for oss. Med andre ord har vi ikke kjøpt flybilletter på forhånd. Det har sin pris, bokstavelig talt, men vi kunne ikke for vår egen samvittighet detaljplanlegge et helt reiseår uten å ta hensyn til hvordan vår åtteåring ville reagere. Og takk for det. For Sør-Amerika var lenge inne som en vårsemesterets store mål. Men hele denne delen av verden er valgt bort da vi på et tidspunkt før jul skjønte at det ville bli for mye for Silje å takle. Valget gir færre forflytninger og noen færre langdistanseflyvninger, som vi kan hive inn på plussiden.

Været har vi ikke tenkt mye på i planleggingsfasen, og det skal sies: Det er mye vær i Asia. Med unntak av Himalaya har det vært varme dager og netter, tror nesten ikke måleren har vippet under 20 grader noen netter og dagtempen står som regel og dirrer på 30.  Det har vært mye sol og regn, og sannelig min hatt har også et par sykloner gått foran oss og herjet.  For de som skulle la seg inspirere av oss og ønske å dra til noen av de stedene vi formidler fra, kan det være et tips å planlegge mer i forhold til regntid, orkansesong osv – om dette er viktig. En norsk vinterferie til Bali, for eksempel, vil være preget av ustabilt vær med regn stort sett hver dag (om ikke hele tiden, da).

Variasjonene i våre opplevelser har vært store. Det har vært strand, fjell, jungel og storbyliv. Vi har trivdes i alle land, men om det skulle kåres en vinner, er vi alle tre enige om at Vietnam er det beste landet vi har besøkt, totalt sett. Det som til enhver tid veier tungt for oss, er hvordan lokalbefolkningen tar imot oss. Og her skiller Vietnam seg ut sammen med Sri Lanka. Det er rørende å se hvordan en hardt prøvet befolkning lar historie knyttet til krig og kolonisering, naturkatastrofer og regjeringskriser fare og være så på tilbudssiden som vietnamesere og lankesere har vært mot oss. Vi blir ydmyke.

Det har også vært interessant å reise i pandemiens kjølvann og oppleve hvordan koronaen har satt ulike spor i land og mennesker. Kanskje så vi det tydeligste eksempelet i Kambodsja og byen Siem Reap. Denne byen, ikke mye større enn Kristiansand, som vi sokner til, er økonomisk tuftet på én attraksjon, men det er til gjengjeld en av verdens store: Ankor Wat. I et normalår er byen og Unesco-listede Ankor Wat invadert av skuelystne turister fra hele verden, og det er de siste ti årene bygget ikke mindre enn 1000 nye hoteller i denne byen. Da pandemien kom, gikk byen inn i en lang og svært brutal dvale. Vi kom som noen av de første til Kambodsja etter at landet åpnet grensene. Det var ikke overfylt av turister for å si det sånn. Og det vi opplevde her, var påfallende. Det er kanskje et farlig ord, men apati, er muligens dekkende. Alle restaurantene var åpne – tilsynelatende uten permitteringer på personalsiden. Dette førte til at ansatte hadde en jobb å gå til men ingenting å gjøre. Synet som møtte oss i den legendariske Pubstreet i Siem Reap, navnet skjemmer ingen, var da lange rekker av tuktuker uten passasjerer, folketomme utesteder, massasjestudioer og tatoveringssjapper med servitører, massøser og tatovører, hvor alle, bokstavelig talt lå og sov på jobb eller lå henslengt i en sofa eller i baksetet på en tuktuk og scrollet seg instrumentelt  gjennom sosiale medier. Det var til å bli trist av. Og for å sette tursimeavhengigheten inn i et videre perspektiv, var det ikke sånn i hovedstaden Phnom Penh. Her hviler den økonomiske strukturen på industri, mer enn turisme, og har følgelig ikke blitt rammet like hardt av pandemien. Redusert turistantall går åpenbart utover hotell- og restaurantnæringen, men byen har flere bein å stå på. Forskjellen var tydelig.  

Kanskje er det største bortfallet av turismesegment knyttet til kinesere. Helt siden i fjor sommer har Kina vært mer eller mindre hermetisk lukket (både for inn- og utfart), og det enorme landets innbyggere har ikke kunne følge sine tradisjonelle reisemønstre. Dette utgjør en formidabel mengde reisende. Det er eksempelvis egne «Kina-hoteller» i Kambodsja og Vietnam, drevet av kinesere, for kinesere. Det er merkbart, kan mange lokale vi har snakket med fortelle om. Det samme gjaldt for så vidt den pågående situasjonen i Russland. Det merkes at det er krig, selv om åpenbart ikke alle russiske menn kan være ved fronten. Vi ser nemlig relativt mange fra Norges naboer i øst på ferie, ikke minst her Indonesia. Det tar tid å forstå den introverte russiske kulturen, vi har nok ennå ikke knekt koden for å få dem i tale. Men det er sikkert vi som ikke har skjønt veien inn.

Vi har snakket en del om «postkortets bakside» i våre kanaler. Også bærekraft er et begrep vi tenker mye på når vi så til de grader er en del av turistmaskinen. Særlig på Gili Trawangan fikk vi solid innblikk, også fra forskerperspektiv, hva turistavtrykket kan innebære for den miljømessige sårbarheten. Vannkvalitet, koralldød, avfallsutfordringer og mikroplast i næringskjeden er noen av de stikkordene som selvsagt ikke burde være nye for noen, men som settes inn i et veldig aktuelt perspektiv når vi lever i og med disse utfordringene på en liten øy i syv uker. Dilemmaene står i kø, også for oss.  Vi er en del av næringen som bruker, kaster og presser den skjøre økologien. Vi kjenner på det nesten daglig, men har lært oss å leve med disse problemstillingene og blitt veldig mye mer bevisst på hvordan vi lever livet som turist. Begrepet ansvarlig turisme har blitt en fyrlykt. Vi er langt fra lytefrie, og bare ideen om å reise et år er sikkert en levende selvmotsigelse når det kommer til bærekraft. Men på et mikronivå  som vi tre utgjør vil definisjonen av ansvarlig turisme – man forlater stedet med en positiv innvirkning på miljøet, samfunnet, befolkningen og økonomien – hjelpe oss i bevisstgjøringen av eget forbruk og vaner. På Gili Trawangan, som vi nettopp har forlat etter syv uker, produseres det 20 tonn avfall hver dag. Det er nesten ufattelige mengder. Vi kan bidra positivt  ved å velge restauranter som ikke selger vann på plastflasker, som har et bevisst forhold til takeawayemballasje og som men enkelhet har kuttet plastsugerør til fordel for bambus, papir eller metallrør. Kanskje ikke det viktigste, kan man lett tenke. Men det trengs en holdningsendring til i lokalbefolkningen, og vi kan bidra der det er mulig. Strandrydding er en fin samlende aktivitet, som vi dessverre fikk gjort for lite av denne gangen. Og dette kan tjene som en overgang til det siste punktet i denne posten som: Hva har overrasket mest?

Plast i havet har vi alle lest om og mange har sett det. Men mengden vi til tider har opplevd er nettopp overraskende (kall oss gjerne naive) og intet mindre enn deprimerende. Når vi kan lese om nedbrytningstiden på ulike plastprodukter og hvordan mikroplast kommer inn i næringskjedene, kommer vi ikke utenom at denne problematikken er en stor utfordring for planeten.   

Av mindre «alvorlige» ting som på overraskelsessiden nevner jeg her det helt abnormt store antall løshunder (som stort sett halter rundt) på asiatisk jord. Det var kanskje ikke så overraskende at det er mange hunder – bare på Sri Lanka kan vi lese at det er 500 000 løshunder (det virker som mer…), men når vi tar dette antallet, denne horden av hunder uten eiere som lever i et darwinistisk hierarkisystem hvor den sterkeste overlever, skulle man tro at aggresjon og farlige situasjoner ville være en del av vår hverdag. Men med noen få unntak av hunder som ikke virker helt vel bevart, vil jeg påstå at hundeproblemet, for det er må jo være et problem, ikke har ødelagt vår reisehverdag. På øya Koh Rong utenfor Kambodsjas sørkyst var løshundene riktignok ganske uregjerlige, og her måtte jeg faktisk kutte løpeturer langs strand og streder for å unngå ugreie møter med de firbeinte.

Den delen av Asia som vi har besøkt, kan vi sterkt anbefale for familier som vil på tur. Tar man bort den universelle trusselen trafikkbildet utgjør, noen potensielle mikrober, parasitter og myggbårne sykdommer, oppleves denne verdensdelen som usedvanlig trygg. Vi har endeløst mange gode opplevelser gjennom dette drøye halvåret. Vi har spist som grever, levd som konger på lavt budsjett og hatt Bilbo Baggins Tòk-gener med oss på en slags Espen Askeladd-aktig måte – hver eneste dag. Vi klyper oss stadig i armen. Er dette virkelig? Og det jo det.

I morgen sitter vi på flyet til Sydney. Der skal vi ta en «amerikaner» og bruke 72 timer på utforske denne byen. Så går ferden videre til New Zealand. At det venter et drog av en bobil på flyplassen, får det ikke til å sitre noe mindre. Vi gleder oss enormt og kjenner på en stor grad av takknemlighet.

Takk, Asia for at vi har fått være gjester i 200 dager. Så er det å håpe vi forlater Indonesia og denne delen av verden med en positiv innvirkning på miljøet, samfunnet, befolkningen og økonomien.

Vi høres down under!