Diplomatisk uke i Riyadh

Alt har en ende. Også for et såkalt gapyear som vi har bevilget oss med de prioriteringene det har innebåret. I mer enn 9 måneder har vi krysset landegrenser og kontinenter, besøkt 10 land og truffet mennesker som har satt spor i oss for resten av livet. Vi har ikke mer enn fire uker igjen, og på den gjenstående måneden skal vi hovedsakelig være i Italia. Det skal bli fint og hjemmekjært på mange måter.

Akkurat nå befinner vi oss i Saudi-Arabia. Jeg sitter lettere henslengt i et utemøblement av typen rotting og ser utover hageanlegget ved residensen til den norske ambassaden i Riyadh. I en liten uke har vi bodd hos Camilla og Thomas i den flotte residensen her, midt i Diplomatic Quarter. Min gode barndomsvenn Thomas Lid Ball er ambassadør her, og vi nyter godt av deres gjestfrihet, Camillas vininteresse og kunnskapen de har om landet. I en stekende varme har vi, så langt det har vært mulig, fartet rundt og fått opplevd en del av den kulturen som landet ønsker å vise fram. Mye kunne vært sagt om akkurat det offisielle narrativet, mangt kunne vært diskutert, helt sikkert, om menneskerettighetssituasjonen i landet, og styrelsesmaktene kunne vært viet en bok alene. Men i denne bloggposten skal jeg ikke kritisere, jeg skal bare uttrykke en takknemlighet for at vi har fått oppleve en annen del av verden. En krok av kloden ikke så veldig mange fra vår vestlige verden setter opp høyest på ens reisende bucketlist. Vi har hatt gode dager. På gjøremålslista har vi spist deilig arabisk mat, besøkt fortet Al-Masmak fra 1865 som har vært en brikke i begivenhetens sentrum i Riyadhs historie ved flere anledninger. Vi har vandret gjennom markeder og besøkt moskeen Al Rajhi som kan huse 18000 muslimer i bønn på en gang. Det er enorme dimensjoner å stå i slike store bønnerom, særlig spesielt blir perspektivet når den store moskeen i Mekka – vest i landet – rommer plass for intet mindre enn to millioner.

I Saudi-Arabia skal det vært stort og gjerne størst i verden. Verdens største park er i emning, verdens høyeste bygning er under konstruksjon og ved Rødehavet skal et av verdens mest ambisiøse arkitektprosjekter realiseres gjennom The Line. I Riyadh er prosjektet framstilt gjennom en gedigen utstilling på tusenvis av kvadratmetere, og det er vanskelig ikke å bli fascinert av ideen The Line. Kort fortalt er tanken om at bystørrelser som Paris, Los Angeles eller New York kan  flytte boarealet til en rett linje med 500 meter høye bygningsmasser plassert i en 200 meter bred korridor. I Saudis prosjekt vil 8 millioner mennesker kunne bo, jobbe og få alle sine nødvendige helsetjenester og sine rekreasjonsbehov dekket på et komprimert område. Hele det vanvittige,  (dog innovative) bygningsprosjektet skal til slutt skjære seg 180 km gjennom ørkenen, men skilter samtidig med så godt som nullutslipp, og en helt ny måte å tenke bærekraft og befolkningsplanlegging på. Hvordan mennesker skal bygge opp en kultur og identitet i dette sci-fi-scenariet sa ikke utstillingen så mye om. Men rent musealt var det veldig spennende å vandre gjennom utstillingen og se de ulike modellene av hvordan modulene var tenkt. Det vil ikke bli spart på mye i byggingen av The Line (egen flyplass og «hengende» fotballarena med plass til 80 000 tilskuere 250 meter over bakken for å nevne noe), og at  utstillingen var av det kostbare slaget, var ikke så vanskelig å se.

Å komme seg fra New Zealand til Saudi er ikke et hopp og et lakk. Skal vi si det litt annerledes. Det var en maratonreise, som vi nok aldri gjør igjen. Reiseruta Christchurch – Melbourne – Ho Chi Minh – Kolkata – New Dehli  – Riyadh betyr mer enn 35 timer på reise, fire land, to visum og lavprisselskaper uten mat og drikke på flighten. Og for å komplettere denne ilandsproblematiske tiraden, hadde vi også oversett virkningen av 9 timers tidssone jetlag i den krevende retningen, en brukket tå som høylytt sa i fra om trykket i kabinen (hoven og sår). Men helt ærlig, vi klager ikke, og det er ikke under noen omstendigheter grunn til å synes synd på miljøsyndere som flyr halve kloden rundt. Men det var slitsomt, og vi anbefaler egentlig ikke noen å gjøre det samme.

I ettermiddag reiser vi videre til Italia og Roma. Da begynner akklimatiseringene for alvor. Vi begynner å se enden på dette året, og vi er utrolig takknemlig for at vi har hatt mulighet til å realisere en slik drøm.  Eller som Eleanor Roosevelt sa det: Framtiden tilhører de som tror på skjønnheten i drømmene sine.  Vi har drømt og vi har sett skjønnheten, men det med framtiden får stå for fru Roosevelts egen regning.