Når egentlig det meste går galt, og tidevannet til slutt snur

10 dager i bobil ligger nettopp bak oss. Vi har nettopp installert oss på en gård utenfor Oxford. Nei, vi har ikke forvillet oss til UK, vi befinner oss nå på Sørøya på New Zealand, ikke så langt fra Christchurch. Det som kan virke som vi har funnet den fineste familien på jord, og den skal huse oss for de neste ukene. Vi skal lære om sauehold, matforedling og biodynamisk jordbruk. Vi har gjort workawayere av oss! Mer om det senere i bloggposten.

Asia er forlatt og vi har vært innom Sydney i sylfrekke 72 timer. Det høres kanskje bortkastet ut, men et transitvisa med tre netter og to fulle spekka dager, er faktisk noe vi ikke angrer på. Vi var nødt til å velge enten Australia eller New Zealand som hovedland, og da ble dette en god mellomløsning. Vi spant rundt som maniske maur, og sulteforet som vi var på kultur, rakk vi både museer – Art Museum New South Wales er virkelig å anbefale, operahuset, skalldyrlunsj med chilikrabbe og hvitvin som til en forandring ikke var oksidert, og sannelig var vi også – etter Siljes ønske – gjennom hele dyrehagen i Sydney. Utrolig hva man rekke under tidspress. Sydney er en vanvittig kul by, og kanskje framstår den ekstra forlokkende etter 7 måneder i Asia. Ikke et vondt ord om de landene vi har besøkt der, men det er noe befriende over å bivåne verdens største LGBTQ Mardi Gras etter å vært i en verdensdel hvor det fremdeles er fengselsstraff for homofili i flere av landene vi har vært i.

Går det på skinner å være en familie på tre som backpacker seg rundt i verden dette året? Som overskriften antyder, er det ikke alltid at bitene faller på plass. Siste dagen i Sydney og den første delen av New Zealand-oppholdet var preget av en slags Murphy Laws-følelse. Det som kunne gå galt gikk galt i et sett av hendelser. Slik kan det helt sikkert føles for mange i sine forskjellige hverdagsliv eller nå for oss som har vår hverdag ganske så annerledes enn de fleste andre dette året.  

At vi hopper av på feil undergrunnstasjon er en bagatell selv om det innebærer en halvtimes gåtur, at vi kjøper billetter til feil zoo (det er mer enn én dyrehage i Sydney) er irriterende, at det tok 12 timer å forflytte seg fra Sydney til Auckland er overraskende, men at utleiebyrået som skulle levere ut bobilen vår på flyplassen hadde stengt da vi kom fram på tidlig kveld, var ekstremt irriterende og ganske urutinert av oss. Når vi står der med 7 kolli bagasje, har vært på farten siden tidlig morgen og har sett for oss en natt i det fri i vårt nye «hjem», er det krevende å oppdage at nederst på kontrakten står åpningstider som ikke akkurat korresponderer med Air Asias flight denne dagen. Én tapt leiedag + rådyrt flyplasshotell for å vente på å få bilen morgenen etter, gjorde 2. mars til den soleklart dyreste dagen på vår reise. Den tilsvarer sannsynligvis suite på Hilton, men med terningkast to på opplevelse.

Dagen etter får vi bobilen. 7 meter lang og 3 meter høy. Jeg har aldri kjørt noe som likner i størrelse, det er kun andre gang med venstrekjøring, og vi har valgt kystveien til Coromandel på østkysten, så å si. Den skal være så spektakulær, sies det. Både veien og stedet. Våre kilder sa lite eller ingenting om veiens beskaffenhet. Etter orkanen som traff NZ i forrige måned er en del veier stengte og andre er åpne men innsnevret fordi det veritable regnværet som fulgte med stormen angrep veiskuldre og grøftekanter med nådeløs kraft. Med et utgangspunkt av krappe svinger, opp- og nedoverbakker med prosent over 20 og en bredde på veien som ikke er beregnet for bobiler, føltes det som, var det et traumatisk område å debutere i. Stemningen i familieflokken var i beste fall medioker, og de stupbratte skrentene på venstresiden var alle passasjerers mareritt og møtende tungtrafikk gjorde det ikke lettere å være sjåfør. Vi kom oss heldigvis helskinnet gjennom den første ilddåpen, men det var en trang start på bobileventyret, for å si det mildt.  Men det ble gradvis bedre og bedre. En solid feilplotting på Googlemaps kunne kostet oss skjorta, riktignok. Vi hadde billetter til temaparken Hobbiton – the movie set, men havnet et helt annet sted. Heldigvis fikk vi byttet billettene til dagen etter og kunne få med oss dette fascinerende turistmerket på New Zealand. Hver dag kommer to tusen skuelystne – mange ihuga Tolkien-fans – hit for å se Bilbo Baggins Hobbit-hull, og de 39 andre som er bevart, vandre blant frukttrær og gjennom hagene vi har sett på filmene og avslutte med en ale på The Green Dragon.  Det var en flott (men litt kommersiell) opplevelse til glede for både store og små. Silje er nå i gang med Hobbiten på lydbok selv om vi leste den høyt før vi dro, og vi har Ringenes Herre som høytlesningsprosjekt i tiden som kommer nå. Det er kanskje noe av det vi skatter høyest med dette året. Tiden vi har til for eksempel å kunne lese høyt sammen. Ekstra spesielt blir det selvfølgelig å ligge i bobilen å lese fra Ringenes Herre når vi har campet for natten ved foten av den vulkanen som var filmens inspirasjon til Ensomhetsfjellet i Mordor. Et fantastisk metapoeng med høytlesningsstund midt i filmlokasjonene til der flere scener ble spilt inn.

Man kan si hva man vil om bobilferie og helt sikkert om bobilturister? Vi  har i alle fall hatt 10 veldig gøye dager. Friheten til å kunne velge overnattingssted etter innfallsmetoden, ta seg en hvil på en parkeringsplass (sengene var overraskende komfortable) eller lage mat på gassovnen var besnærende. Vi måtte bare kalibreres noe etter den første etappen som ikke var den mest vellykkede.

New Zealand består, som de fleste vet av to øyer. Bobilruta vår var utelukkende på Nordøya. Vi fikk med oss varme kilder i hopetall, vi har badet i 40 graders fossefall midt ute i skogen, og kjørt gjennom de vakreste og grønneste landskapene. Vi fikk aldri plass på noen ferje mellom øyene. Det var både ille og vel, det betydde at vi fikk mer tid til å utforske et mindre område, og nå skal vi jo være de neste ukene her på Sørøya, og får forhåpentligvis sett mer av den øya når vi ikke er i jobb.

For som sagt, vi skal nå drive Workaway. Hva er det? Workaway er et verdensomspennende nettverk av vertsfamilier som tar i mot reisende og tilbyr mat og overnatting mot arbeidskraft. Det er jo smått genialt. I utgangspunktet kan man finne arbeid i 180 land i verden og egentlig bare trenge penger til flybillettene. Vi har funnet en nydelig familie på fire som driver en sauefarm og er nesten helt selvforsynte med kjøtt og grønnsaker. Her skal vi være de neste seks ukene, og vi har store forventinger. Her er sauer, noen kalver, en haug med høner, hunder og en katt. Det er et eldorado for vår lille dyrekjære åtteåring som vel egentlig bare har drømt om noe slikt som dette. Vi har vært her bare i noen få timer, men Silje kan allerede slå fast: Dette er det beste som kunne skje!  

Vi får håpe hun får rett i det. Og det skulle ikke forundre meg om den kloke lille ungen får rett i akkurat dette.