Brudd i idyllen

Oxford, New Zealand. Påska 2023

Det brenner lystig på peisen. I stua ser barna – vår Silje (8) og vertsfamiliens Matai og Ada på henholdsvis 10 og 13  – den siste filmen i Hobbiten-trilogien sammen med Birgitte, og jeg skriver blogginnlegg med beinet høyt hevet. Mer om det siste senere.

Tre uker med workaway ligger bak oss. Det betyr at vi er halvveis i gårdsoppholdet. Vi har lært nye ting hver eneste dag. Matkonservering, vedhogst og sauehold står på timeplanen. Det er ingen tvil om at vi er i arbeid, og at late dager på hvitsandete strandøyer er en saga blott. Men rutiner er godt å kjenne på igjen, det er deilig å stå opp tidlig. Birgitte setter som regel gjerne over kaffen i syvtida og får liv i vedovnen, mens jeg hiver langtidsfermenterte brød inn i ovnen, så begge familiene får ferskt brød til frokost. En normal biorytme ønskes velkommen etter måneder med langt mindre forpliktelser (selv om vi egentlig aldri har forandrete døgnrytmen nevneverdig) Det er nydelig å se Silje blomstre her på gården, både sosialt og språklig. Hun gjør seg nå godt forstått på engelsk, og hun leker med barna på gården eller med hundene – de er tre i tallet – hele dagen når det ikke er hjemmeskole.  Nå som det er påskeferie og skolefri, kan hun forsvinne rett etter frokost og det er så vidt vi ser henne før kvelden henter henne inn. Det er bondeidyll og ganske annerledes dager enn de som har vært så langt på denne store reisen.

Og for en foodie som meg er det et eldorado å være her. Omtrent slik så forrige søndagsmiddag ut:Et stort, saftig lammelår fra egen flokk ligger på indirekte varme på kulgrillen, tomater og agurker til salat er hentet fra drivhuset, poteter er spadd opp rett fra jorden og i skogen har vi på formiddagen plukket mer enn 20(!) kg steinsopp. Mesteparten av soppen går i dehydratoren, men en raus mengde blir avsett til middagen og gir vår Sunday roast den perfekte nøtteaktige umami-innpakningen.   

Det er en fantastisk følelse å kunne høste ingredienser til maten fra egne bed, parseller og frysere. Målet til Verity og Dave Holland, som vertskapet heter, har som mål å være selvforsynte. Det er et lite stykke unna, men det er ganske mange måltider som nesten utelukkende er hentet fra egne rekker. Man blir takknemlig av slikt. Vi snakker mye med dem om bærekraft og hvordan dette livet divergerer fra hvordan de levde de i byen (Christchurch) før, og hvor viktig det er for de å gi barna et liv med lek, utforskning, og så å si mobilfri hverdag. Det er inspirerende å observere hvordan også denne kulturen smitter over på oss, og hvordan suget etter skjerm og gradvis blir mindre. Jeg er nok den som henger mest igjen med norske aviser og sjakk på nett, men antall utetimer er svært mange for oss alle.

Så var det slik at jeg sitter her og skriver med beinet høyt hevet. Det er ingen tilfeldighet. Jeg vil heller si det er en dyd av nødvendighet. Fordi at for to dager siden skulle jeg bare gå inn på soverommet og velte meg inn i den gode senga og innkassere de budsjetterte syv timene med velfortjent søvn. Klokka var kvart på elleve, men natten ble ikke i sengen, den ble, i sin helhet og søvnløs,  på legevakta i Christchurch, 60 kilometer unna.  

Diagnose: brudd i tredje tå, venstre fot. Årsak: sparket ufrivillig i dobbeltsengas massive hjørnebein.

Det så ikke bra ut. Midtre tå sto i abnorm vinkel, smertene skylte gjennom foten og beinet og jeg så alle planer framover skylles ned i dass. Telt- og vandretur i newzealandske fjell, jobbing på gården og gåtur med hundene  for å nevne noe.

Og nå sitter jeg her med tapete tær, fremdeles mye smerter, seks uker med innskrenket bevegelsesfrihet og en flau smak i munnen over å skade meg på noe så dumt som sengebeinet.

Så kommer refleksjonene i etterkant. Tenk om dette hadde skjedd på Gili Trawangan – den lille indonesiske øya vi var to måneder på. Hvordan man skulle kommet seg over til Lombok seint på kvelden og kommet seg videre til sykehus derfra, tør jeg nesten ikke å tenke på. Så kanskje går det an å si at når det først skulle skje noe så «alvorlig» på turen vår, var det godt det skjedde her. Mye styr her også og lange timer på legevakta, men det er et godt fungerende helsevesen på New Zealand og kanskje det eneste land som har helt gratis helsetilbud for alle – også utledninger som meg.

Vi får seg hvordan dette barker i vei. Jeg humper rundt, leser, spiller sjakk på nettet, lager mat og har heldigvis ikke mistet humøret. Etter planen skal vi etter påske dra på en ukes bilferie sørover på øya. Jeg håper at den turen, selv om reiserute og konsept nødvendigvis må justeres, lar seg gjennomføre og at vi kan rapportere om store naturopplevelser både i blogg- og podkast- og i avisartikkelform ved en senere anledning.

Så håper jeg de som måtte lese dette kan ha en god påske og at batteriene kan få en skikkelig god lading.  Og for å avslutte skikkelig tørt. Break a leg!