Den italienske drømmen

Vi har vært på reise i mer enn 300 dager, og det har ringt for siste runde. Snart er det tid for oppsummeringer, refleksjoner, en viss dose etterpåklokskap (helt sikkert) og forhåpentligvis en stor porsjon ettervarme fra alle de inntrykkene vi tar med oss inn i en sørlandshøst med hverdag, jobb, fritidsaktiviteter og rutiner. Og alt dette kjennes akkurat nå både litt trygt og litt skummelt å vende tilbake til.

Etter den særs behagelige uka i Riyadh sto Roma på billetten. En gang i tiden sa jeg så eplekjekt at jeg aldri skal reise til Roma med barn. Jeg orket ikke å kompromisse på alt som bør og må sees der, som ikke er realiserbart med barn. Vi angrer ikke på at vi tok med oss Silje på åtte inn i kanskje verdens vakreste by. Det er snarere sundt å øve seg på å gi avkall, ta hensyn. Med et relativt romslig tidsbudsjett, alt tatt i betraktning, det vil si to netter i Fiumicino og fire netter i Trastevere, fikk vi mye ut av tiden. Det er så mye å se, så mange steder, kirker, museer og piazzaer og fontener, at man nesten kan bli tussete. Men vi lærte noen ting av vårt opphold: Det er ikke noe som heter lavsesong i Roma. Det er høysesong og ekstremsesong. Vi fikk med oss høysesong. I og med at mai kun er høysesong (etter mine parametere), gikk det for eksempel an å besøke Peterskirken tidlig om morgen (før 8) for å unngå kø (klokka 11 var det flere timer kø). Og med lite kø, betyr det bortimot stillhet inne i det enorme kirkerommet.  Vi hadde «et sakralt øyeblikk» alle tre når vi vandrer rundt, betrakter Michelangelos Pieta, tar inn ornamentene i sideskipene og Berninis enormt stødige arkitekthånd, både i kirkens konstruksjon og utenfor på Petersplassen. Etter den nydelige morgenstunden i verdens største kirkerom, føltes det bare helt naturlig at paven kommer kjørende forbi i gaten tilstøtende Petersplassen like etter at vi kom ut. Den folkelige Pave Frans satt i passasjersete foran i en knøttliten Fiat Panda, tilsynelatende i livlig passiar med sin sjåfør.   

Av andre klassikere vi opplevde kan nevnes, Vatikanmuseet med Det sixtinske kapell, Pantheon, Colosseum med VR-brilleshow (kan ikke anbefales, altså det med VR), Santa Maria Maggiore, Piazza Navona og Trastevere med sine kirker og restauranter. Bonus at vi traff gode naboer og venner (og ivrige lesere av denne bloggen) Aud og Magne Abrahamsen. Nydelig kveld på restaurant i Trastevere er kjærkomment for oss som ikke har truffet nordmenn på mange måneder.

Italiaoppholdet rommer ganske nøyaktig en måned. Det er mer tid enn de fleste har til rådighet når de har anledning til å besøke dette landet. Vi har fartet rundt i leiebil og fått sett ganske mye. En indikativ itinerary er som følger etter Roma:

Napoli – Amalfi – Pompeii – Terracina – San Sano – Castellano – Siena – Monte San Savino – Aruzzo  Firenze – Orvieto – Fiumicno.

Og sosiale bonuser blant disse juvelene er tilfeldig møte og full dag sammen med våre gode venner Gina og Guttorm (og deres datter Amalie)  fra Oslo, som tilfeldigvis var i Amalfi samtidig med oss (Instagram er bra for noe!). I Terracina, sør for Roma, fikk vi besøk fra gata vår Grimsvollen. Vår gode venn og nabo, Line Moseid, kom sammen med sine to gutter, lekekompiser av Silje, Amandus og Gabriel. De var sammen med oss en liten uke og det var stor stas.  

Nå teller vi for alvor ned. Det er mindre enn en uke til vi har norsk jord under føttene. Det er veldig spesielt. Vi setter snart sluttstrek for dette nest siste kapitlet. Det aller siste skrives i London i neste uke. Da skal litt (kostbar) Harry Potter-magi kaste siste gullstøv over denne reisen. Det er en åtteåring som knapt kan vente, og vi voksne gleder også til å se hva Warner Bros. Studio har på menyen for oss til onsdag.

Det nærmer seg også oppsummeringens time. Et slikt blogginnlegg skal skrives i ro og mak når vi sitter i Norge og suger på karamellen. Det er like rundt hjørnet.