Et gyllent postkort og dets bakside(r)

I dag vil jeg skrive om kontrastene mellom følelsen av å svømme med haier og djevelrokker på 18 meters dyp og det å dykke ned i Indonesias relativt krevende visumbyråkrati. Når det i tillegg kommer noen relativt eksplisitte avsnitt om kloakk, må vel dette strengt tatt kunne betegnes som en yin og yang-ingress.

Vi er i skrivende stund inn i den tredje uka på den lille øya Gili Trawangan som plasseres seg som den største i en Gili-trilogi like utenfor Lombok øst i det indonesiske øyriket. Det er kanskje lett å glemme at dette er et øyrikt land. Svært øyrikt. Det er mer enn 17 000 øyer som fordeler sine nesten 300 millioner innbyggere, noe som fører landet til en solid fjerdeplass på folkerikhetslista. Da vi unngår store byer som Jakarta og dets like, merker vi ikke så mye til denne statistiske kuriositeten, og det er også fremdeles mindre turister enn det man kan forvente og sikkert håpe på fra et inntjeningsperspektiv. Men jeg tør nesten ikke tenke på hvordan «vår» øy, Gili T, ser ut om man dobler antall turister, som lokalbefolkningen mener er regelen, ikke unntaket.

For allerede nå, på halv turistmaskin, vil jeg si det «tyter med turister». De (eller jeg burde jo si vi) nyter soltimer på stranda, vandrer rundt i gatene, dingler på en hestevogn (som fortalt i forrige post, er det ikke motorisert trafikk på øya, og hest er liksom Uber her). Og vi er mange. På denne øya som måler tre ganger to kilometer og har en omkrets av en spenstig morgenjogg, er det turister stort sett overalt. Vi er naboer med to marinbiologer som forsker på vannkvaliteten og det marine livet på og rundt øyer som dette. De er det interessant å snakke med, selv om funnene de gjør ikke nødvendigvis er lystige. For selv om dette kanskje ikke er svært poetisk å skrive om, er de opptatt av det som skjer med det som på fagspråket kalles svart-vannet, eller drittvannet som vi mer folkelig kunne sagt. For er det noe som er hugget i sten er det at alle mennesker trenger å gjøre sitt fornødende uavhengig av tid og sted, og i dette tilfelle uavhengig av sanitær egnethet. For det triste kloakkperspektivet er at øya er teppebelagt med nedgravde septiktanker. Alle de hundrevis (!) av hoteller og villaer og lokalbefolkningens mer beskjedne huskonstruksjoner baserer seg, i beste fall, på septikprinsippet. I flere tilfeller går alt rett i jorden.  Det er kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende med septik som tømmes forskriftsmessig.  I Kristiansand hvor vi bor, når vi ikke er eventyrere, er det fremdeles en realitet flere steder. Problemet er at tankene her er dårlig konstruert, og de springer lekk. Skittent vann på avveie siver ned i bakken og gjør som alt vann, det finner veier og følger tyngdekraftens enkle prinsipper. Det betyr igjen at det er havet som til slutt blir den uheldige mottaker av svartvann fra et overbefolket øysamfunn, dimensjonert for så endelig mye mindre.

Så blir det store spørsmålet, eksplisitt stilt de to forskerne: Er det helsefarlig å bade i farvannet her? Svaret er omtrent som dette: Det er i utgangspunktet ikke farlig for deg og meg, men hva synes du om fargene på korallene…? Det er en del av det vi forsker på. Hvorfor er fargespillet i korallrevene mer eller mindre fraværende i nærheten av disse øyene?

Og det er jo sant. Man må et godt stykke ut fra land før fargene blir slik som de ser ut på National Geographic Channel. Så er det jo åpenbart at turisters tråkk (dessverre bokstavelig talt) rett i og på de skjøre korallene ikke akkurat hjelper, men at korallene og polyppenes biotop blir ødelagt av kloakk som siver ut i havet gjennom grunnvann og undervannselver, er oppsiktsvekkende og et solid baksideteppe av den solfylte ferieidyllen. Vi kjenner godt på disse problemstillingene, for å si det sånn; det å være en del av noe som potensielt bryter ned den delikate naturen som allerede er hard prøvet. Vi får oss sannelig noen dilemmaer på en slik reise.

Etter dette høres det kanskje ikke så fristende ut å dykke i dette området. Men jeg kan love at gårsdagens to dykk var en solid naturopplevelse. Med 25 meters sikt, og en utenomjordisk fargepalett er det liksom ikke dårlig vannkvalitet man første tenker på. Så er vi også ganske langt ut på havet også da. For de av dere som ikke dykker med luft, og tenker at det skulle jeg ha prøvd en gang, det er jeg enig i. Den største forskjellen mellom snorkling og scuba er vektløsheten. Men kan se fantastisk mye fint fra overflaten, pustende gjennom en snorkel også. Så det er ikke det. Men med luft på ryggen og pusteventil i munnen, er det likevel totalt annerledes. Man ligger der nede, utstyret er i utgangspunkt egentlig ganske så tungt, men under vann er man  i en tilstand av likevekt, balanse eller ekvilibrium, for å si det fint. Puster man inn, stiger man ørlite opp, gjennom utpust tømmes oppdriften i lungene og man vil gradvis synke. Rammefaktorene ellers på denne dykkerdagen var 32 grader i luften, 29 grader i overflaten og 27 på atten meters dyp. Det er nesten så den halve våtdrakten er overflødig.

Det er som å være i et uendelig akvarium. Variasjonen under overflaten er overveldende. En gigantisk manta ray eller djevelrokke ønsket velkommen oss da vi gled sakte nedover. Dette er, visstnok, et sjeldent syn i disse farvannene og var fantastisk å observere med sine langsomme, grasiøse vingeslag og den giftige halebrodden pekende rett ut som en advarsel om ikke å trø henne for nære.  Det var ingen fare. Vi holdt oss på god avstand (vi vil jo ikke risikere en kopi av Steve Irwins skjebne – «krokodillejegeren» fra Australia som ble stukket av en mantas giftpigg og døde for mer enn 15 år siden) og så kjempen gli ut av synsranden og bli en del av havet igjen. Og da jeg lå der med følelsen av vektløshet og vann både over under meg og på alle kanter, kom jeg plutselig på et sitat fra salige Sigvald Brekke, far til min gode venn Aslak med samme etternavn. «Å gje det var ein mil til botnen og ein månad til måndag» La ikke dette ta slutt. La det vare. 50 minutter senere var det over, men for en opplevelse.  

Bunnen var dekket av et endeløst korallteppe. Klovnefisken Nemo og alle hans venner vasket seg i anemonene som danset og buktet seg i den relativt sterke understrømmingen. Midt i dette teppet av flere hundre år gamle koraller rager det et rev som skyter opp nesten 15 meter fra bunnen. Det er huleformet med åpninger og mørke kroker. Det er som et lite undervannsslott. Det er ikke et sted det frister å svømme inn. For her sirkler over to meter lange revehaier stille og ettertenksomt i ring. Ved huleåpningen lå lange murener og opptrådte nærmest som dørvoktere og skorpionfisker lå stille bak en godt kamuflerende korall. Det var totalt fascinerende å være så tett innpå et marint liv som dette. Og om ikke fiskeriket alene beriket oss med tusenvis av eksemplarer i alle farger, noen i endeløse stimer, nesten transparente av sollyset som skar gjennom vannoverflaten og skapte et utrolig motlys, i tillegg til andre enstøinger av eksemplarer jeg aldri har sett før og enda mindre kan navnet på, alle på evig jakt etter føde,  er det umulig ikke å nevne de gigantiske skilpaddene og blekksprutene som holder hus her nede. Jeg trodde disse skilpaddene, vi snakker 200 kilo pluss, bare fantes på Galapagos og slike steder. Men, nei da. Som majesteter med slottet på ryggen seiler de av gårde med strømmen, bedagelige som få, tilsynelatende uaffektert av de ubudne gjestene som dykkerne i hopetall utgjør. Det var en stor opplevelse å få nærkontakt med dem. Heldigvis er det flust med «turtle points» i snorkleområder også, så Silje og Birgitte har også sett mange av de. Ikke like store som de drogene som var nede i dypet, men  det er jo som kjent ikke størrelsen det kommer an på, sies det.  

Det var en strålende opplevelse selv om jeg dessverre var den eneste i trioen som fikk oppleve det. Vi får se om jeg klarer å lokke Birgitte med på et prøvedykk i basseng og hav (til 12 meter) og Silje på det som heter Bubblemaker på et par meters dyp.

Men dette gylne postkortet har, som annonsert intet mindre enn to baksider denne gangen. Altså ett i tillegg til utslipp av vann som ikke burde ha havnet i sjøen. Det er vel min trang til ikke å rosemale vårt eventyr. For selv om det nettopp er det, et eventyr, er det dager som ikke glir som andre. Det er som hjemme, det er for oss som for de fleste andre. Det kan være en mage som er i ulage hos mor, en hofteskade som hindrer trening for far (humøralarm), ispedd en åtteåring som har, som andre, gode og mindre gode dager. Slik blir det i det minste dynamikk av. 

I dag har vi hatt en slik dag som kunne tegnet til å bli en av de ordentlig krevende. Vi har hatt nærkontakt med det indonesiske immigrasjonsbyråkratiet. Vi måtte, som alle andre «langtidsferierende» fornye visumet vårt. 30-dagersvisumet vårt går ut om noen få dager, og her er det ikke rom for slinger i valsen. Dagbøtene er høye, og sjansen for at flyet man ønsker å nå kan fort bli en avgang satt på prøve om det ikke er orden i de visumske sysaker på avreisedagen, om man for eksempel ikke kan redegjøre for en dag eller to. Og jeg skal ikke plage dere med alt for mange detaljer, men i litt telegramstil har dagen vært omtrent slik:

Mandag 30. januar. Silje er tatt ut av skolen denne dagen.  

Oppmøte  båt- og bilbillett-selger 07:30, han sier dette går som smurt og er null stress | Til havna og 40 minutters båttur til Lombok i en sjarmerende holk | Ny billettmann på Lomboksiden som kan avkrefte alt billettmann #1 har sagt; å gjøre det på egenhånd vil ta minimum 14 dager og tre turer til immigrasjonskontoret | Ny plan | Booking av agent som skal hjelpe oss gjennom byråkratiet | Vi renger cash | Til ATM på scooter for å ta ut 5 millioner rupia (morsom sum, og det er faktisk en del) | 09 30: En times biltur med privatleid bil for å komme til byen Mataram der immigrasjonskontoret ligger | Treffe agenten der, levere fra oss passene til ham (aldri særlig gøy å gjøre) | Vente/spille kort/spise lunsj/se litt på et marked| Klokka 14: inn på immigrasjonskontoret, kleskontroll (korte bukser, singlet etc er ikke godkjent og man blir sendt på hodet ut om man bommer på kleskoden (vi hadde fått en heads up på det, så vi ble godkjente), vente på tur, men faktisk ikke så lenge / ta bilde /fingeravtrykk/ | Så er det å vente til i morgen ettermiddag, da skal passene og det nye visumet være i boks.

I forbindelse med denne Lombokturen har jeg bevilget meg noen skrivedager alene, og det passet jo bra med tanke på at vi måtte vente et døgn på å få ferdigstilt og forhåpentligvis godkjent søknaden.  

Denne baksiden kunne vært skikkelig slitsom, den kunne fått fram den verste i oss. Men det er litt fint å kunne skrive at det gikk etter forholdene veldig bra. Og det rapporteres om kveldsbad og filmkveld fra øya, og da tåler vi noen slike dager på Den store reisen.

Avslutningsquiz:

I den grad reiseruten pirrer noens nysgjerrighet er billetter videre kjøpt. Om en måneds tid forlater vi Indonesia og Asia, da reiser vi til danske Utzons signalbygg-by nesten som for en mellomlanding å regne, for så å fly videre til Kiri Te Kanawas by og bygg med samme innhold som den første. Dette skulle være gode nok ledetråder til å finne fram til hvilke to land og to byer som står for tur. Svaret kan postes i kommentarfeltet om du har noe å bevise. Og har du ikke det, må du gjerne poste et svar likevel.

Og helt til slutt. Av og til er en hest og en solnedgang alt som skal til